Da kan jeg fortelle at vi er kommet hjem. Hjem til vår nye leilighet på vinterbro!
Vi hadde noen fantastiske dager i selbu, med skikkelig knallvær før vi kjørte sørover til bærum. På søndag startet letingen etter ny leilighet (vår er leid ut til desember...), og mandag flyttet vi! Snakk om flaks!
Så da er den lange reisen definitivt over. Det blir lenge til neste tur, vi er litt mettet nå... Nå er det skole for fullt fremover, og det er litt digg å være tilbake til hverdagen igjen!
tirsdag 11. august 2009
søndag 2. august 2009
28.07-01.08
28.07 (fortsettelse)
Turen til Mumbai er lang. Først flyr vi Bangkok-Kuala Lumpur(igjen..), det tar to timer. Deretter er det seks timer venting i Kuala Lumpur, Før vi flyr fem timer til Mumbai. Da er vi passe lei av reising, og klare for litt mat, en dusj, og senga. Vi har på forhånd sett oss ut et hotell midt i byen, som ser fint ut. Guideboken anbefaler å se hotell først før det bookes, da det gjerne ”overdrives” litt på nett. Etter en times kjøring i en bitteliten taxi fra andre verdenskrig, kommer vi frem til ”hotellet”. Og ja, særlig vakkert syn var det ikke. Vi ble litt rådløse. Mumbai er Indias største by, og er også byen med dyrest overnatting... Etter nok en taxitur i nabolaget ender vi på Strand Hotell. Hotellet er ok, selv om 400 kroner virker i meste laget for oss som er vandt med Thailandske priser... Halv fire er klokken, vi har vært oppe snart et døgn. God natt.
29.07
Tid for å utforske Mumbai. Mumbai er et høl av en by. Jeg tror jeg kan si at det er den verste byen jeg har vært i. Innbyggertallet ligger på rundt 21 millioner, dersom man teller med alle som bor der ulovlig. Det er skittent overalt, forurensningen henger tungt over byen, og fattigdommen er veldig synlig. Trafikken er et kaos av tuting og stillestående kø. Byen har også veldig lite å by på for turister, jeg siterer guideboken(Globetrotter): ”Though Mumbai is India’s biggest city it has relatively few major sights, and one day is sufficient to take in its high points”. Altså når selv boken med tittel “Goa and Mumbai” sier at en dag er nok, kan en jo lure…
Vi går oss en tur i gaten hotellet ligger i, og da får vi med oss ”Gateway of India”, visstnok en vakker port inn til byen, og hotellet Taj Mahal som var under restaurering etter terrorangrepene i november. Deretter prøver vi å finne oss noe mat. Vi gir opp å finne et sted som ser noenlunde rent ut, så vi må ta til takke med en skitten liten restaurant. Her får jeg virkelig følt på kroppen hvordan kvinneundertrykkelse føles. Kun menn er på restauranten, og ingen ser på meg, hilser på meg eller snakker til meg. Når vi skal bestille står servitøren med ryggen til meg mens Thanh snakker for oss begge. Så utrolig ekkel følelse. Mange av kvinnene i gatene går veldig tildekket, og er stort sett stille. Bybildet preges i hovedsak av menn. Det er flere ganger jeg opplever at ingen vil snakke med meg. På et vis er jeg glad for å få oppleve dette, det gjør jo at jeg setter enda mer pris på at jeg er født i et så vakkert land som Norge.
Etter maten prøver vi lykken hos Jet Airways.Vi ser ikke for oss hvordan vi skal holde ut her en uke til, så vi prøver å endre billetten vår. Det går lekende lett, og ny avreise er torsdag kveld/natt. Til da får vi bare overleve som best vi kan.
Vi tar oss en guidet tur i taxi (taxi er eneste fremkomsmiddel som funker i byen, men det er heldigvis billig). Turen blir egentlig bare trist, da den understreker hvor lite Mumbai har å by på. Vi får se universitetet, en gjengrodd bane som det av og til spilles cricket på, to slitne parker, et enda slitnere tempel og Tower of Silence. Tower of Silence er der de som tilhører parsireligionen legger ut sine døde for å bli spist av fugler. Ja, der ble vi enda gladere for at billettene har fått ny dato påskrevet. Jeg ser litt skeptisk på fuglene rundt meg, og undrer på hva de har spist i det siste. Æsj...
Etter taxituren rusler vi litt i gatene. Det kryr av folk. Overalt! Gatene er også fulle av tiggere. Den ekstreme fattigdommen enkelte lever i, gjør at jeg blir helt satt ut. Da en liten naken og skitten gutt kommer mot oss, og holder opp armen for å indikere at han trenger penger til mat, sliter jeg med å holde tårene tilbake. Hvordan skal vi liksom nyte feriedager her? Denne byen er bare full av elendighet og triste skjebner. Det blir til at vi tar lite bilder, da det er ekkelt å ta bilder av folks fattigdom, spesielt med et speilreflekskamera til en indisk årslønn... Vi kommer oss tilbake til hotellet, og tenker at nå er det bare en dag igjen...
30.07
Siste dag i Mumbai! Vi bestemmer oss for å prøve å komme oss litt unna gatebildet og varmen, og tar taxi til det beste kjøpesenteret. At dette er det beste kjøpesenteret i Indias største by, er jo også litt trist da... Men vi klarer likevel å slå ihjel litt tid, og kjøper med noen souvernirer.Flyet vårt går kvart på to på natta, men i halvåttetiden er vi så lei av India, at vi drar innover mot flyplassen. Taxituren til flyplassen tar to timer, vi kjører i saktegående kø hele veien. På flyplassen må vi gjennom tidenes værste innsjekking. Hele prossessen tar nesten 4 timer, så vi er takknemmelige for at vi dro så tidlig. Først står vi eeeevigheter i kø for å sjekke inn bagasjen. Deretter står vi eeeevigheter i kø for å emigrere ut av landet. Så følger sikkerhetskontrollen. Her er det ikke akkurat effektivt, og folk er ikke akkurat vennlige. Dama røsker tak i BH’en min, og dæljer i bagasjen. Vel ferdige er vi helt stumme, og bare ser på hverandre, dette er det værste vi har vært med på! Etter den lange prossessen sier peanutblæra mi fra, men flyplassen til byen med 21 millioner innbyggere har hele tre toaletter som fungerer inne på dette området. Nok en runde med køståing. Det er en lettelse å komme seg ombord på flyet. Setene har de beste skjermene vi har sett hittil, men vi er for trøtte til slikt, og sovner etter å ha fått servert ett eller annet som smakte spy.
31.07
Klokken fire(Londontid) blir vi vekt for mat. Passe ok denne gang, men altfor lite. Så dårlig flymat har vi ikke fått før. Men det gjør ikke noe, for snart lander vi i London! Vi har store håp om å få booket om turen videre til Trondheim i dag. Dessverre er ikke SAS-arbeideren på Heathrow særlig medgjørlig, og selv ikke krokodilletårene mine hjelper. Jeg vil hjeeeem! Etter å ha vært på reisefot de siste fem ukene, og ikke sett familie og venner siden 2008 er vi klare for Norge. Men det innebærer mist 2000 kroner på hver å betale ”for vi har altså kjøpt de aller aller billigste billettene, og man får det man befaler for”. Hva skjedde med relanseringen av service? De billige billettene er utsolgt, og vi får høre at vi ikke engang kan vente og håpe på at noen ikke møter opp ”for de vil heller fly med tomme seter enn å la oss med sååå billige billetter fly”. Ja, de blir en stund til neste gang jeg reiser med SAS. Velvel, det er bare å godta det, vi blir i London til tirsdag. Det tar litt tid å omstille seg. Vi finner oss et hostell ved Kings Cross, der vi tar inn på timannsrom. Vi tar en dusj, spiser litt og går ut. Verden ser litt lysere ut nå. Jeg har jo alltid drømt om å reise til London! Og så vakkert det er her! Overalt er det så rent og pent, og vakre bygg. Også lufta da! Man kan jo dra inn skikkelig ned på lungene uten at man føler at livet blir kortet inn med hvert drag. London viser seg fra sitt vakreste, med knallblå himmel og 20 grader. Vi bare rusler rundt og smiler, puster, og setter uendelig stor pris på at vi er her og ikke i Mumbai. Jeg ringer hjem fra en rød telefonkiosk, mamma vi er i London! Jeg tror nesten de hjemme ble litt letta de også...Vi lager oss middag på hostellet, hvilken luksus å få lage sin egen mat! Vi disker opp med pasta, salat og dessert. Mmmm! Når klokken blir åtte holder vi ikke ut lengre, og stuper i søvn. Vi har tross alt en lang reise, og en lang dag bak oss, i tillegg til en del timers tidsforskjell...
01.08
12 timer senere våkner vi uthvilt med et smil om munnen. Den beste natta på lenge til tross for at vi delte rom med åtte andre. Vi er i London! Vi spiser frokost på hostellet, og setter kurrsen mot Big Ben. Vi er lykkelige turister, og får med oss det meste som er å se rundt Westminster og West End. Det ble masse bilder! Litt sjokk å gå på cafe, og oppdage at prisene er det tidobbelte av det vi har betalt de siste ukene, men det er verdt det.
Turen til Mumbai er lang. Først flyr vi Bangkok-Kuala Lumpur(igjen..), det tar to timer. Deretter er det seks timer venting i Kuala Lumpur, Før vi flyr fem timer til Mumbai. Da er vi passe lei av reising, og klare for litt mat, en dusj, og senga. Vi har på forhånd sett oss ut et hotell midt i byen, som ser fint ut. Guideboken anbefaler å se hotell først før det bookes, da det gjerne ”overdrives” litt på nett. Etter en times kjøring i en bitteliten taxi fra andre verdenskrig, kommer vi frem til ”hotellet”. Og ja, særlig vakkert syn var det ikke. Vi ble litt rådløse. Mumbai er Indias største by, og er også byen med dyrest overnatting... Etter nok en taxitur i nabolaget ender vi på Strand Hotell. Hotellet er ok, selv om 400 kroner virker i meste laget for oss som er vandt med Thailandske priser... Halv fire er klokken, vi har vært oppe snart et døgn. God natt.
29.07
Tid for å utforske Mumbai. Mumbai er et høl av en by. Jeg tror jeg kan si at det er den verste byen jeg har vært i. Innbyggertallet ligger på rundt 21 millioner, dersom man teller med alle som bor der ulovlig. Det er skittent overalt, forurensningen henger tungt over byen, og fattigdommen er veldig synlig. Trafikken er et kaos av tuting og stillestående kø. Byen har også veldig lite å by på for turister, jeg siterer guideboken(Globetrotter): ”Though Mumbai is India’s biggest city it has relatively few major sights, and one day is sufficient to take in its high points”. Altså når selv boken med tittel “Goa and Mumbai” sier at en dag er nok, kan en jo lure…
Vi går oss en tur i gaten hotellet ligger i, og da får vi med oss ”Gateway of India”, visstnok en vakker port inn til byen, og hotellet Taj Mahal som var under restaurering etter terrorangrepene i november. Deretter prøver vi å finne oss noe mat. Vi gir opp å finne et sted som ser noenlunde rent ut, så vi må ta til takke med en skitten liten restaurant. Her får jeg virkelig følt på kroppen hvordan kvinneundertrykkelse føles. Kun menn er på restauranten, og ingen ser på meg, hilser på meg eller snakker til meg. Når vi skal bestille står servitøren med ryggen til meg mens Thanh snakker for oss begge. Så utrolig ekkel følelse. Mange av kvinnene i gatene går veldig tildekket, og er stort sett stille. Bybildet preges i hovedsak av menn. Det er flere ganger jeg opplever at ingen vil snakke med meg. På et vis er jeg glad for å få oppleve dette, det gjør jo at jeg setter enda mer pris på at jeg er født i et så vakkert land som Norge.
Etter maten prøver vi lykken hos Jet Airways.Vi ser ikke for oss hvordan vi skal holde ut her en uke til, så vi prøver å endre billetten vår. Det går lekende lett, og ny avreise er torsdag kveld/natt. Til da får vi bare overleve som best vi kan.
Vi tar oss en guidet tur i taxi (taxi er eneste fremkomsmiddel som funker i byen, men det er heldigvis billig). Turen blir egentlig bare trist, da den understreker hvor lite Mumbai har å by på. Vi får se universitetet, en gjengrodd bane som det av og til spilles cricket på, to slitne parker, et enda slitnere tempel og Tower of Silence. Tower of Silence er der de som tilhører parsireligionen legger ut sine døde for å bli spist av fugler. Ja, der ble vi enda gladere for at billettene har fått ny dato påskrevet. Jeg ser litt skeptisk på fuglene rundt meg, og undrer på hva de har spist i det siste. Æsj...
Etter taxituren rusler vi litt i gatene. Det kryr av folk. Overalt! Gatene er også fulle av tiggere. Den ekstreme fattigdommen enkelte lever i, gjør at jeg blir helt satt ut. Da en liten naken og skitten gutt kommer mot oss, og holder opp armen for å indikere at han trenger penger til mat, sliter jeg med å holde tårene tilbake. Hvordan skal vi liksom nyte feriedager her? Denne byen er bare full av elendighet og triste skjebner. Det blir til at vi tar lite bilder, da det er ekkelt å ta bilder av folks fattigdom, spesielt med et speilreflekskamera til en indisk årslønn... Vi kommer oss tilbake til hotellet, og tenker at nå er det bare en dag igjen...
30.07
Siste dag i Mumbai! Vi bestemmer oss for å prøve å komme oss litt unna gatebildet og varmen, og tar taxi til det beste kjøpesenteret. At dette er det beste kjøpesenteret i Indias største by, er jo også litt trist da... Men vi klarer likevel å slå ihjel litt tid, og kjøper med noen souvernirer.Flyet vårt går kvart på to på natta, men i halvåttetiden er vi så lei av India, at vi drar innover mot flyplassen. Taxituren til flyplassen tar to timer, vi kjører i saktegående kø hele veien. På flyplassen må vi gjennom tidenes værste innsjekking. Hele prossessen tar nesten 4 timer, så vi er takknemmelige for at vi dro så tidlig. Først står vi eeeevigheter i kø for å sjekke inn bagasjen. Deretter står vi eeeevigheter i kø for å emigrere ut av landet. Så følger sikkerhetskontrollen. Her er det ikke akkurat effektivt, og folk er ikke akkurat vennlige. Dama røsker tak i BH’en min, og dæljer i bagasjen. Vel ferdige er vi helt stumme, og bare ser på hverandre, dette er det værste vi har vært med på! Etter den lange prossessen sier peanutblæra mi fra, men flyplassen til byen med 21 millioner innbyggere har hele tre toaletter som fungerer inne på dette området. Nok en runde med køståing. Det er en lettelse å komme seg ombord på flyet. Setene har de beste skjermene vi har sett hittil, men vi er for trøtte til slikt, og sovner etter å ha fått servert ett eller annet som smakte spy.
31.07
Klokken fire(Londontid) blir vi vekt for mat. Passe ok denne gang, men altfor lite. Så dårlig flymat har vi ikke fått før. Men det gjør ikke noe, for snart lander vi i London! Vi har store håp om å få booket om turen videre til Trondheim i dag. Dessverre er ikke SAS-arbeideren på Heathrow særlig medgjørlig, og selv ikke krokodilletårene mine hjelper. Jeg vil hjeeeem! Etter å ha vært på reisefot de siste fem ukene, og ikke sett familie og venner siden 2008 er vi klare for Norge. Men det innebærer mist 2000 kroner på hver å betale ”for vi har altså kjøpt de aller aller billigste billettene, og man får det man befaler for”. Hva skjedde med relanseringen av service? De billige billettene er utsolgt, og vi får høre at vi ikke engang kan vente og håpe på at noen ikke møter opp ”for de vil heller fly med tomme seter enn å la oss med sååå billige billetter fly”. Ja, de blir en stund til neste gang jeg reiser med SAS. Velvel, det er bare å godta det, vi blir i London til tirsdag. Det tar litt tid å omstille seg. Vi finner oss et hostell ved Kings Cross, der vi tar inn på timannsrom. Vi tar en dusj, spiser litt og går ut. Verden ser litt lysere ut nå. Jeg har jo alltid drømt om å reise til London! Og så vakkert det er her! Overalt er det så rent og pent, og vakre bygg. Også lufta da! Man kan jo dra inn skikkelig ned på lungene uten at man føler at livet blir kortet inn med hvert drag. London viser seg fra sitt vakreste, med knallblå himmel og 20 grader. Vi bare rusler rundt og smiler, puster, og setter uendelig stor pris på at vi er her og ikke i Mumbai. Jeg ringer hjem fra en rød telefonkiosk, mamma vi er i London! Jeg tror nesten de hjemme ble litt letta de også...Vi lager oss middag på hostellet, hvilken luksus å få lage sin egen mat! Vi disker opp med pasta, salat og dessert. Mmmm! Når klokken blir åtte holder vi ikke ut lengre, og stuper i søvn. Vi har tross alt en lang reise, og en lang dag bak oss, i tillegg til en del timers tidsforskjell...
01.08
12 timer senere våkner vi uthvilt med et smil om munnen. Den beste natta på lenge til tross for at vi delte rom med åtte andre. Vi er i London! Vi spiser frokost på hostellet, og setter kurrsen mot Big Ben. Vi er lykkelige turister, og får med oss det meste som er å se rundt Westminster og West End. Det ble masse bilder! Litt sjokk å gå på cafe, og oppdage at prisene er det tidobbelte av det vi har betalt de siste ukene, men det er verdt det.
20-28.07
20.07
Dagen for sightseeing! 95% av Thailands befolkning er buddhister, så da er man jo nødt til å innom et par templer når man befinner seg i hovedstaden. En fin anledning for Thanh til å utforske sin buddhistiske side. Vi tok båt til Wat Arun, et av Bangkoks mest kjente templer.
[Wat Arun sett fra elven]
Tempelet er dekorert med knust kinesisk porselen- en god måte å drive med resirkulering på. Litt skuffende var det ikke mulighet for å gå inn i tempelet, selve greia er utenpå. Vi gikk nesten helt opp på tårnet, som var utrustet med skrekkelig høye trappetrinn(noe som skulle symbolisere den vanskelige veien til Nirvana).
[Meg i trappen]
Etter Wat Arun dro vi direkte til Wat Pho, og som man kanskje forstår betyr Wat tempel- et av de første Thailandske ordene vi lærte. På Wat Pho leide vi oss en privat guide, som var verdt hver en baht han fikk betalt. Vi fikk ikke bare interessant informasjon om tempelet og dets historie, men også generell informasjon om buddhismen og Thailand. En hyggelig kar.
Etter mye tempelhistorie, var det på tide med litt mat. Så var det på tide med skreddertur nummer to. Her falt også Thanh for fristelsen, og bestilte tre skjorter. Og etter litt om og men, bestilte jeg tre topper jeg og. Flinke selgere er de, vi får bare håpe de er like flinke til å sy!
21.07
Langversjon:
I dag gikk vi ut i fra hotellet vi bodde på, for å dra til en av Bangkoks største turistattraksjoner, Grand Palace. Ute på gaten treffer vi en hyggelig mann, som kan fortelle oss at i dag er en hellig dag for buddister, slik at Grand Palace er stengt frem til klokken 2. Mannen forteller at han er politimann, og har dagen fri for å tilbringe med familien. Han foreslår for oss å dra til ”den stående Buddhaen”, og ”lucky Buddha”. Han forklarer hvordan vi kan ta bussen dit eventuelt ta en ”tuk-tuk”. En Tuk-tuk kommer akkurat kjørende forbi, og han stopper og tar oss med.
Vi kjører til den stående Buddha, som er en kjent turistattraksjon, som også er omtalt i guideboken vår. 
Deretter blir vi kjørt til Lucky Buddha. Denne er ganske gjemt, og han forteller at alt for mange turister går glipp av dette stedet. Idet vi går inn i tempelet begynner det å plaskregne, så vi blir nødt til å stå der inne rundt en halvtime til det værste har gitt seg. I tempelet er det en hyggelig guide, som spør hvor vi har vært tidligere i Bangkok, og hvor vi har tenkt oss senere. Siden vi er studenter, anbefaler han oss å dra innom TAT, som er Thailands ”offisielle turistforening”. Han forteller at de lager gode pakketilbud med reise og hotell. Dette høres glimrende ut. Etter at han har ruslet avgårde kommer en annen man, som forteller han er soldat, men også han har fri pga helligdagen. Han begynner også å fortelle om TAT. Kraftig imponerte over servicen og hjelpsomheten, ber vi tuk-tuksjåføren om å kjøre oss dit. TAT skiltet henger godt synlig i vinduet, og vi går inn og blir møtt av en svært hyggelig kar, som snakker godt engelsk. Han anbefaler oss å reise til Koh Chang, en fin øy på østkysten. Etter en stund har vi sagt ja til en firedagerstur dit. Vi bestemmer oss for å skjemme oss bort litt, etter mange uker på billige hoteller og skitne hosteller. Dette er eneste luksusen vi unner oss, så vi booker et skikkelig fint hotell. Vi får se brosjyren, og faller pladask. Full avslapning i fire dager, på ett spa-resort, kan det bli bedre?? Deretter tar tuk-tuken oss til nok en skredder, han får visstnok betalt av de stedene han kjører innom. Siden han har vært så snill og kjørt rundt på oss hele dagen, sier vi ja til å gå inn og late som om vi skal ha noe. Vi ender opp med å bestille en vinterjakke hver (til vårt forsvar trengte vi det begge, da vi begge har lett etter en fin jakke omtrent et år). Glade og fornøyde drar vi tilbake til hotellet. Og der går det opp for oss. At vi har blitt lurt. Det er slett ingen helligdag i dag. Det finnes ingen ”lucky Buddha” – det er kun et sted der turister blir lurt. Reisen ble ikke kjøpt på TAT, men hos et firma med skremmende lik logo. Skredderen vi var oss er slett ikke noen offisiell leverandør hos kjente europeiske merker. Vi er innmari sinte på oss selv, og uendelig skuffet over at to oppegående mennesker kan være så utrolig blonde. Alle vi har møtt må ha vært med på det, fra den hyggelige ”politimannen”, til tuk-tuksjåføren, de to vi møtte ved Buddhaen, det falske TAT kontoret, og skredderen. Det blir en søvnløs natt, og vi ser konspirasjoner overalt.
Kortversjonen: Vi ble lurt...
22.07
Dagen brukes til å fly mellom de to skredderne. Vi er lettet over at arbeidet på vinterjakkene faktisk er påbegynt, og at det ser ut til at vi faktisk vil få et godt sluttresultat – selv om de ikke er det de påsto å være.
Vi tar også turen til Grand Palace, som selvsagt var åpent i går også. En litt stiv inngangspris gjør at vi velger bort guiden, og dermed får vi egentlig ikke så mye ut av det. Hovedattraksjonen er The Emerald Buddha, en halvmeter høy statue i jadestein.
Vi drar tilbake, og forbereder oss på morgendagens reise mot kysten. Vi krysser fingrene for at det faktisk er en reise vi har bestilt, og at ikke pengene bare har forsvunnet i løse luften. Det blir nok en søvnløs natt.
23.07
Vi blir heldigvis hentet av minibussen som avtalt. Det blir en lang reise, fra åtte om morgenen, til vi er fremme ved luksushotellet klokken fem. Der blir vi vist til Bungalowen vi har leid. Først da kommer tårene. Stedet kan best beskrives som et høl. Ordet luksus er totalt malplassert. Ingen av veggene er tette, vinduene er erstattet med plastpersienner, dusjen ligner en utedo.
Vi blir totalt rådløse. En telefon til forsikringsselskapet avslører at vi ikke er dekket mot svindel, kun tyveri. De ber oss ta kontakt med politiet, og ønsker oss fortsatt god sommer. En telefon hjem hjelper ikke stort det heller. Vi vurderer å dra tilbake til Bangkok, men det er en nitimers tur, og pengene forsvinner ut av vinduet. Jeg sitter og hulker i resepsjonen, og vi aner ikke hva vi skal gjøre. Da kommer en engel av en hotellmanager, og forteller at han kan oppgradere oss fra hølet av en bungalow til Thai suiten deres, uten at vi trenger å betale noe ekstra. Suiten er fantastisk, og ligner litt mer på det vi brukte sparepengene våre på. Totalt utmattet etter den lange dagen, sovner vi søtt i himmelsengen.
24.07
Den lange hvite stranden som ”TAT-mannen” lovte oss, er nokså fraværende, men hotellet har et fint basseng så det gjør ikke så mye. Vi slapper av med en god bok. Da dett begynner å regne, benytter vi tiden til en times aromamassasje. Jada, dette kan vi bli vant til!
25.07
Man kan jo ikke ligge å slappe av hele dagen, så i dag dro vi på elefantsafari!. Fantastiske dyr! Først gikk vi en runde i skogen/jungelen, deretter satte elefanten kursen mot elva. Der fikk vi bade med elefanten! En uforgelemmelig opplevelse, som best kan beskrives med bilder! Å sitte direkte på 2500 kilo muskler er en spesiell opplevelse...
Vel tilbake på elefantfarmen, får vi øye på en liten babyape. Jeg faller pladask for det lille nurket, som føles som en ekte liten menneskebaby, hadde det ikke vært for frekkheten. I det den krabber opp på hodet mitt, tar den øredobben min. Jeg leter febrilsk etter den på bakken, før apen gliser mot meg med øredobben i munnen. Jeg blir livredd for at den skal svelge den og kveles, men får heldigivs tak i den. Makan til frekkhet! Men søt var den da:- )
26.07
Siste dag ved kysten før resten av turen tilbringes i storby. Vi sitter mest mulig i solen, men jeg er likevel redd jeg reiser tilbake som en skikkelig bleikfis. Jaja, det finnes faktisk viktigere ting i livet.
27.07
Klokken ni blir vi hentet av minibussen igjen, også starter den laange turen. Vi blir tildelt katapultsetene bakerst i bussen, og hopper og spretter hele vegen tilbake til Bangkok.
På hotellet har jakkene ankommet, og dessverre passer de ikke. What to do? Vi tar en sjanse, og drar til skredderen igjen. De fikser heldigvis mye på en kveld, og i løpet av et par timer sitter vi begge med jakker som passer mye bedre.
28.07
Tid for å forlate Thailand. Vi har lært mye. Nummer en, ikke stol på fremmede! Nummer to, det er mange mannegriser her i verden! Jeg har mistet tellingen på antall vestlige femtiårige griser som vandrer rundt hånd i hånd med sine nyinnkjøpte tjueårige Thaikoner. Det går kaldt nedover ryggen hver gang jeg ser dem, og det er MANGE av dem... Likevel, Thailand er et fantastisk land, som jeg ikke føler meg helt ferdig med enda...
Nå venter Mumbai, India. Er vi klare for det? Nei, men om en uke er vi hjemme! Og da tror jeg at jeg holder ut hva som helst...
Dagen for sightseeing! 95% av Thailands befolkning er buddhister, så da er man jo nødt til å innom et par templer når man befinner seg i hovedstaden. En fin anledning for Thanh til å utforske sin buddhistiske side. Vi tok båt til Wat Arun, et av Bangkoks mest kjente templer.
[Wat Arun sett fra elven]
[Meg i trappen]
Etter mye tempelhistorie, var det på tide med litt mat. Så var det på tide med skreddertur nummer to. Her falt også Thanh for fristelsen, og bestilte tre skjorter. Og etter litt om og men, bestilte jeg tre topper jeg og. Flinke selgere er de, vi får bare håpe de er like flinke til å sy!
21.07
Langversjon:
I dag gikk vi ut i fra hotellet vi bodde på, for å dra til en av Bangkoks største turistattraksjoner, Grand Palace. Ute på gaten treffer vi en hyggelig mann, som kan fortelle oss at i dag er en hellig dag for buddister, slik at Grand Palace er stengt frem til klokken 2. Mannen forteller at han er politimann, og har dagen fri for å tilbringe med familien. Han foreslår for oss å dra til ”den stående Buddhaen”, og ”lucky Buddha”. Han forklarer hvordan vi kan ta bussen dit eventuelt ta en ”tuk-tuk”. En Tuk-tuk kommer akkurat kjørende forbi, og han stopper og tar oss med.
Vi kjører til den stående Buddha, som er en kjent turistattraksjon, som også er omtalt i guideboken vår. 
Deretter blir vi kjørt til Lucky Buddha. Denne er ganske gjemt, og han forteller at alt for mange turister går glipp av dette stedet. Idet vi går inn i tempelet begynner det å plaskregne, så vi blir nødt til å stå der inne rundt en halvtime til det værste har gitt seg. I tempelet er det en hyggelig guide, som spør hvor vi har vært tidligere i Bangkok, og hvor vi har tenkt oss senere. Siden vi er studenter, anbefaler han oss å dra innom TAT, som er Thailands ”offisielle turistforening”. Han forteller at de lager gode pakketilbud med reise og hotell. Dette høres glimrende ut. Etter at han har ruslet avgårde kommer en annen man, som forteller han er soldat, men også han har fri pga helligdagen. Han begynner også å fortelle om TAT. Kraftig imponerte over servicen og hjelpsomheten, ber vi tuk-tuksjåføren om å kjøre oss dit. TAT skiltet henger godt synlig i vinduet, og vi går inn og blir møtt av en svært hyggelig kar, som snakker godt engelsk. Han anbefaler oss å reise til Koh Chang, en fin øy på østkysten. Etter en stund har vi sagt ja til en firedagerstur dit. Vi bestemmer oss for å skjemme oss bort litt, etter mange uker på billige hoteller og skitne hosteller. Dette er eneste luksusen vi unner oss, så vi booker et skikkelig fint hotell. Vi får se brosjyren, og faller pladask. Full avslapning i fire dager, på ett spa-resort, kan det bli bedre?? Deretter tar tuk-tuken oss til nok en skredder, han får visstnok betalt av de stedene han kjører innom. Siden han har vært så snill og kjørt rundt på oss hele dagen, sier vi ja til å gå inn og late som om vi skal ha noe. Vi ender opp med å bestille en vinterjakke hver (til vårt forsvar trengte vi det begge, da vi begge har lett etter en fin jakke omtrent et år). Glade og fornøyde drar vi tilbake til hotellet. Og der går det opp for oss. At vi har blitt lurt. Det er slett ingen helligdag i dag. Det finnes ingen ”lucky Buddha” – det er kun et sted der turister blir lurt. Reisen ble ikke kjøpt på TAT, men hos et firma med skremmende lik logo. Skredderen vi var oss er slett ikke noen offisiell leverandør hos kjente europeiske merker. Vi er innmari sinte på oss selv, og uendelig skuffet over at to oppegående mennesker kan være så utrolig blonde. Alle vi har møtt må ha vært med på det, fra den hyggelige ”politimannen”, til tuk-tuksjåføren, de to vi møtte ved Buddhaen, det falske TAT kontoret, og skredderen. Det blir en søvnløs natt, og vi ser konspirasjoner overalt.Kortversjonen: Vi ble lurt...
22.07
Dagen brukes til å fly mellom de to skredderne. Vi er lettet over at arbeidet på vinterjakkene faktisk er påbegynt, og at det ser ut til at vi faktisk vil få et godt sluttresultat – selv om de ikke er det de påsto å være.
Vi tar også turen til Grand Palace, som selvsagt var åpent i går også. En litt stiv inngangspris gjør at vi velger bort guiden, og dermed får vi egentlig ikke så mye ut av det. Hovedattraksjonen er The Emerald Buddha, en halvmeter høy statue i jadestein.
Vi drar tilbake, og forbereder oss på morgendagens reise mot kysten. Vi krysser fingrene for at det faktisk er en reise vi har bestilt, og at ikke pengene bare har forsvunnet i løse luften. Det blir nok en søvnløs natt.23.07
Vi blir heldigvis hentet av minibussen som avtalt. Det blir en lang reise, fra åtte om morgenen, til vi er fremme ved luksushotellet klokken fem. Der blir vi vist til Bungalowen vi har leid. Først da kommer tårene. Stedet kan best beskrives som et høl. Ordet luksus er totalt malplassert. Ingen av veggene er tette, vinduene er erstattet med plastpersienner, dusjen ligner en utedo.
Vi blir totalt rådløse. En telefon til forsikringsselskapet avslører at vi ikke er dekket mot svindel, kun tyveri. De ber oss ta kontakt med politiet, og ønsker oss fortsatt god sommer. En telefon hjem hjelper ikke stort det heller. Vi vurderer å dra tilbake til Bangkok, men det er en nitimers tur, og pengene forsvinner ut av vinduet. Jeg sitter og hulker i resepsjonen, og vi aner ikke hva vi skal gjøre. Da kommer en engel av en hotellmanager, og forteller at han kan oppgradere oss fra hølet av en bungalow til Thai suiten deres, uten at vi trenger å betale noe ekstra. Suiten er fantastisk, og ligner litt mer på det vi brukte sparepengene våre på. Totalt utmattet etter den lange dagen, sovner vi søtt i himmelsengen.
24.07
Den lange hvite stranden som ”TAT-mannen” lovte oss, er nokså fraværende, men hotellet har et fint basseng så det gjør ikke så mye. Vi slapper av med en god bok. Da dett begynner å regne, benytter vi tiden til en times aromamassasje. Jada, dette kan vi bli vant til!
25.07
Man kan jo ikke ligge å slappe av hele dagen, så i dag dro vi på elefantsafari!. Fantastiske dyr! Først gikk vi en runde i skogen/jungelen, deretter satte elefanten kursen mot elva. Der fikk vi bade med elefanten! En uforgelemmelig opplevelse, som best kan beskrives med bilder! Å sitte direkte på 2500 kilo muskler er en spesiell opplevelse...
Vel tilbake på elefantfarmen, får vi øye på en liten babyape. Jeg faller pladask for det lille nurket, som føles som en ekte liten menneskebaby, hadde det ikke vært for frekkheten. I det den krabber opp på hodet mitt, tar den øredobben min. Jeg leter febrilsk etter den på bakken, før apen gliser mot meg med øredobben i munnen. Jeg blir livredd for at den skal svelge den og kveles, men får heldigivs tak i den. Makan til frekkhet! Men søt var den da:- )
26.07
Siste dag ved kysten før resten av turen tilbringes i storby. Vi sitter mest mulig i solen, men jeg er likevel redd jeg reiser tilbake som en skikkelig bleikfis. Jaja, det finnes faktisk viktigere ting i livet.
27.07
Klokken ni blir vi hentet av minibussen igjen, også starter den laange turen. Vi blir tildelt katapultsetene bakerst i bussen, og hopper og spretter hele vegen tilbake til Bangkok.
På hotellet har jakkene ankommet, og dessverre passer de ikke. What to do? Vi tar en sjanse, og drar til skredderen igjen. De fikser heldigvis mye på en kveld, og i løpet av et par timer sitter vi begge med jakker som passer mye bedre.
28.07
Tid for å forlate Thailand. Vi har lært mye. Nummer en, ikke stol på fremmede! Nummer to, det er mange mannegriser her i verden! Jeg har mistet tellingen på antall vestlige femtiårige griser som vandrer rundt hånd i hånd med sine nyinnkjøpte tjueårige Thaikoner. Det går kaldt nedover ryggen hver gang jeg ser dem, og det er MANGE av dem... Likevel, Thailand er et fantastisk land, som jeg ikke føler meg helt ferdig med enda...
Nå venter Mumbai, India. Er vi klare for det? Nei, men om en uke er vi hjemme! Og da tror jeg at jeg holder ut hva som helst...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
