28.07-01.08

28.07 (fortsettelse)
Turen til Mumbai er lang. Først flyr vi Bangkok-Kuala Lumpur(igjen..), det tar to timer. Deretter er det seks timer venting i Kuala Lumpur, Før vi flyr fem timer til Mumbai. Da er vi passe lei av reising, og klare for litt mat, en dusj, og senga. Vi har på forhånd sett oss ut et hotell midt i byen, som ser fint ut. Guideboken anbefaler å se hotell først før det bookes, da det gjerne ”overdrives” litt på nett. Etter en times kjøring i en bitteliten taxi fra andre verdenskrig, kommer vi frem til ”hotellet”. Og ja, særlig vakkert syn var det ikke. Vi ble litt rådløse. Mumbai er Indias største by, og er også byen med dyrest overnatting... Etter nok en taxitur i nabolaget ender vi på Strand Hotell. Hotellet er ok, selv om 400 kroner virker i meste laget for oss som er vandt med Thailandske priser... Halv fire er klokken, vi har vært oppe snart et døgn. God natt.
29.07
Tid for å utforske Mumbai. Mumbai er et høl av en by. Jeg tror jeg kan si at det er den verste byen jeg har vært i. Innbyggertallet ligger på rundt 21 millioner, dersom man teller med alle som bor der ulovlig. Det er skittent overalt, forurensningen henger tungt over byen, og fattigdommen er veldig synlig. Trafikken er et kaos av tuting og stillestående kø. Byen har også veldig lite å by på for turister, jeg siterer guideboken(Globetrotter): ”Though Mumbai is India’s biggest city it has relatively few major sights, and one day is sufficient to take in its high points”. Altså når selv boken med tittel “Goa and Mumbai” sier at en dag er nok, kan en jo lure…
Vi går oss en tur i gaten hotellet ligger i, og da får vi med oss ”Gateway of India”, visstnok en vakker port inn til byen, og hotellet Taj Mahal som var under restaurering etter terrorangrepene i november. Deretter prøver vi å finne oss noe mat. Vi gir opp å finne et sted som ser noenlunde rent ut, så vi må ta til takke med en skitten liten restaurant. Her får jeg virkelig følt på kroppen hvordan kvinneundertrykkelse føles. Kun menn er på restauranten, og ingen ser på meg, hilser på meg eller snakker til meg. Når vi skal bestille står servitøren med ryggen til meg mens Thanh snakker for oss begge. Så utrolig ekkel følelse. Mange av kvinnene i gatene går veldig tildekket, og er stort sett stille. Bybildet preges i hovedsak av menn. Det er flere ganger jeg opplever at ingen vil snakke med meg. På et vis er jeg glad for å få oppleve dette, det gjør jo at jeg setter enda mer pris på at jeg er født i et så vakkert land som Norge.
Etter maten prøver vi lykken hos Jet Airways.Vi ser ikke for oss hvordan vi skal holde ut her en uke til, så vi prøver å endre billetten vår. Det går lekende lett, og ny avreise er torsdag kveld/natt. Til da får vi bare overleve som best vi kan.
Vi tar oss en guidet tur i taxi (taxi er eneste fremkomsmiddel som funker i byen, men det er heldigvis billig). Turen blir egentlig bare trist, da den understreker hvor lite Mumbai har å by på. Vi får se universitetet, en gjengrodd bane som det av og til spilles cricket på, to slitne parker, et enda slitnere tempel og Tower of Silence. Tower of Silence er der de som tilhører parsireligionen legger ut sine døde for å bli spist av fugler. Ja, der ble vi enda gladere for at billettene har fått ny dato påskrevet. Jeg ser litt skeptisk på fuglene rundt meg, og undrer på hva de har spist i det siste. Æsj...
Etter taxituren rusler vi litt i gatene. Det kryr av folk. Overalt! Gatene er også fulle av tiggere. Den ekstreme fattigdommen enkelte lever i, gjør at jeg blir helt satt ut. Da en liten naken og skitten gutt kommer mot oss, og holder opp armen for å indikere at han trenger penger til mat, sliter jeg med å holde tårene tilbake. Hvordan skal vi liksom nyte feriedager her? Denne byen er bare full av elendighet og triste skjebner. Det blir til at vi tar lite bilder, da det er ekkelt å ta bilder av folks fattigdom, spesielt med et speilreflekskamera til en indisk årslønn... Vi kommer oss tilbake til hotellet, og tenker at nå er det bare en dag igjen...
30.07
Siste dag i Mumbai! Vi bestemmer oss for å prøve å komme oss litt unna gatebildet og varmen, og tar taxi til det beste kjøpesenteret. At dette er det beste kjøpesenteret i Indias største by, er jo også litt trist da... Men vi klarer likevel å slå ihjel litt tid, og kjøper med noen souvernirer.Flyet vårt går kvart på to på natta, men i halvåttetiden er vi så lei av India, at vi drar innover mot flyplassen. Taxituren til flyplassen tar to timer, vi kjører i saktegående kø hele veien. På flyplassen må vi gjennom tidenes værste innsjekking. Hele prossessen tar nesten 4 timer, så vi er takknemmelige for at vi dro så tidlig. Først står vi eeeevigheter i kø for å sjekke inn bagasjen. Deretter står vi eeeevigheter i kø for å emigrere ut av landet. Så følger sikkerhetskontrollen. Her er det ikke akkurat effektivt, og folk er ikke akkurat vennlige. Dama røsker tak i BH’en min, og dæljer i bagasjen. Vel ferdige er vi helt stumme, og bare ser på hverandre, dette er det værste vi har vært med på! Etter den lange prossessen sier peanutblæra mi fra, men flyplassen til byen med 21 millioner innbyggere har hele tre toaletter som fungerer inne på dette området. Nok en runde med køståing. Det er en lettelse å komme seg ombord på flyet. Setene har de beste skjermene vi har sett hittil, men vi er for trøtte til slikt, og sovner etter å ha fått servert ett eller annet som smakte spy.
31.07
Klokken fire(Londontid) blir vi vekt for mat. Passe ok denne gang, men altfor lite. Så dårlig flymat har vi ikke fått før. Men det gjør ikke noe, for snart lander vi i London! Vi har store håp om å få booket om turen videre til Trondheim i dag. Dessverre er ikke SAS-arbeideren på Heathrow særlig medgjørlig, og selv ikke krokodilletårene mine hjelper. Jeg vil hjeeeem! Etter å ha vært på reisefot de siste fem ukene, og ikke sett familie og venner siden 2008 er vi klare for Norge. Men det innebærer mist 2000 kroner på hver å betale ”for vi har altså kjøpt de aller aller billigste billettene, og man får det man befaler for”. Hva skjedde med relanseringen av service? De billige billettene er utsolgt, og vi får høre at vi ikke engang kan vente og håpe på at noen ikke møter opp ”for de vil heller fly med tomme seter enn å la oss med sååå billige billetter fly”. Ja, de blir en stund til neste gang jeg reiser med SAS. Velvel, det er bare å godta det, vi blir i London til tirsdag. Det tar litt tid å omstille seg. Vi finner oss et hostell ved Kings Cross, der vi tar inn på timannsrom. Vi tar en dusj, spiser litt og går ut. Verden ser litt lysere ut nå. Jeg har jo alltid drømt om å reise til London! Og så vakkert det er her! Overalt er det så rent og pent, og vakre bygg. Også lufta da! Man kan jo dra inn skikkelig ned på lungene uten at man føler at livet blir kortet inn med hvert drag. London viser seg fra sitt vakreste, med knallblå himmel og 20 grader. Vi bare rusler rundt og smiler, puster, og setter uendelig stor pris på at vi er her og ikke i Mumbai. Jeg ringer hjem fra en rød telefonkiosk, mamma vi er i London! Jeg tror nesten de hjemme ble litt letta de også...Vi lager oss middag på hostellet, hvilken luksus å få lage sin egen mat! Vi disker opp med pasta, salat og dessert. Mmmm! Når klokken blir åtte holder vi ikke ut lengre, og stuper i søvn. Vi har tross alt en lang reise, og en lang dag bak oss, i tillegg til en del timers tidsforskjell...
01.08
12 timer senere våkner vi uthvilt med et smil om munnen. Den beste natta på lenge til tross for at vi delte rom med åtte andre. Vi er i London! Vi spiser frokost på hostellet, og setter kurrsen mot Big Ben. Vi er lykkelige turister, og får med oss det meste som er å se rundt Westminster og West End. Det ble masse bilder! Litt sjokk å gå på cafe, og oppdage at prisene er det tidobbelte av det vi har betalt de siste ukene, men det er verdt det.