Da kan jeg fortelle at vi er kommet hjem. Hjem til vår nye leilighet på vinterbro!
Vi hadde noen fantastiske dager i selbu, med skikkelig knallvær før vi kjørte sørover til bærum. På søndag startet letingen etter ny leilighet (vår er leid ut til desember...), og mandag flyttet vi! Snakk om flaks!
Så da er den lange reisen definitivt over. Det blir lenge til neste tur, vi er litt mettet nå... Nå er det skole for fullt fremover, og det er litt digg å være tilbake til hverdagen igjen!
tirsdag 11. august 2009
søndag 2. august 2009
28.07-01.08
28.07 (fortsettelse)
Turen til Mumbai er lang. Først flyr vi Bangkok-Kuala Lumpur(igjen..), det tar to timer. Deretter er det seks timer venting i Kuala Lumpur, Før vi flyr fem timer til Mumbai. Da er vi passe lei av reising, og klare for litt mat, en dusj, og senga. Vi har på forhånd sett oss ut et hotell midt i byen, som ser fint ut. Guideboken anbefaler å se hotell først før det bookes, da det gjerne ”overdrives” litt på nett. Etter en times kjøring i en bitteliten taxi fra andre verdenskrig, kommer vi frem til ”hotellet”. Og ja, særlig vakkert syn var det ikke. Vi ble litt rådløse. Mumbai er Indias største by, og er også byen med dyrest overnatting... Etter nok en taxitur i nabolaget ender vi på Strand Hotell. Hotellet er ok, selv om 400 kroner virker i meste laget for oss som er vandt med Thailandske priser... Halv fire er klokken, vi har vært oppe snart et døgn. God natt.
29.07
Tid for å utforske Mumbai. Mumbai er et høl av en by. Jeg tror jeg kan si at det er den verste byen jeg har vært i. Innbyggertallet ligger på rundt 21 millioner, dersom man teller med alle som bor der ulovlig. Det er skittent overalt, forurensningen henger tungt over byen, og fattigdommen er veldig synlig. Trafikken er et kaos av tuting og stillestående kø. Byen har også veldig lite å by på for turister, jeg siterer guideboken(Globetrotter): ”Though Mumbai is India’s biggest city it has relatively few major sights, and one day is sufficient to take in its high points”. Altså når selv boken med tittel “Goa and Mumbai” sier at en dag er nok, kan en jo lure…
Vi går oss en tur i gaten hotellet ligger i, og da får vi med oss ”Gateway of India”, visstnok en vakker port inn til byen, og hotellet Taj Mahal som var under restaurering etter terrorangrepene i november. Deretter prøver vi å finne oss noe mat. Vi gir opp å finne et sted som ser noenlunde rent ut, så vi må ta til takke med en skitten liten restaurant. Her får jeg virkelig følt på kroppen hvordan kvinneundertrykkelse føles. Kun menn er på restauranten, og ingen ser på meg, hilser på meg eller snakker til meg. Når vi skal bestille står servitøren med ryggen til meg mens Thanh snakker for oss begge. Så utrolig ekkel følelse. Mange av kvinnene i gatene går veldig tildekket, og er stort sett stille. Bybildet preges i hovedsak av menn. Det er flere ganger jeg opplever at ingen vil snakke med meg. På et vis er jeg glad for å få oppleve dette, det gjør jo at jeg setter enda mer pris på at jeg er født i et så vakkert land som Norge.
Etter maten prøver vi lykken hos Jet Airways.Vi ser ikke for oss hvordan vi skal holde ut her en uke til, så vi prøver å endre billetten vår. Det går lekende lett, og ny avreise er torsdag kveld/natt. Til da får vi bare overleve som best vi kan.
Vi tar oss en guidet tur i taxi (taxi er eneste fremkomsmiddel som funker i byen, men det er heldigvis billig). Turen blir egentlig bare trist, da den understreker hvor lite Mumbai har å by på. Vi får se universitetet, en gjengrodd bane som det av og til spilles cricket på, to slitne parker, et enda slitnere tempel og Tower of Silence. Tower of Silence er der de som tilhører parsireligionen legger ut sine døde for å bli spist av fugler. Ja, der ble vi enda gladere for at billettene har fått ny dato påskrevet. Jeg ser litt skeptisk på fuglene rundt meg, og undrer på hva de har spist i det siste. Æsj...
Etter taxituren rusler vi litt i gatene. Det kryr av folk. Overalt! Gatene er også fulle av tiggere. Den ekstreme fattigdommen enkelte lever i, gjør at jeg blir helt satt ut. Da en liten naken og skitten gutt kommer mot oss, og holder opp armen for å indikere at han trenger penger til mat, sliter jeg med å holde tårene tilbake. Hvordan skal vi liksom nyte feriedager her? Denne byen er bare full av elendighet og triste skjebner. Det blir til at vi tar lite bilder, da det er ekkelt å ta bilder av folks fattigdom, spesielt med et speilreflekskamera til en indisk årslønn... Vi kommer oss tilbake til hotellet, og tenker at nå er det bare en dag igjen...
30.07
Siste dag i Mumbai! Vi bestemmer oss for å prøve å komme oss litt unna gatebildet og varmen, og tar taxi til det beste kjøpesenteret. At dette er det beste kjøpesenteret i Indias største by, er jo også litt trist da... Men vi klarer likevel å slå ihjel litt tid, og kjøper med noen souvernirer.Flyet vårt går kvart på to på natta, men i halvåttetiden er vi så lei av India, at vi drar innover mot flyplassen. Taxituren til flyplassen tar to timer, vi kjører i saktegående kø hele veien. På flyplassen må vi gjennom tidenes værste innsjekking. Hele prossessen tar nesten 4 timer, så vi er takknemmelige for at vi dro så tidlig. Først står vi eeeevigheter i kø for å sjekke inn bagasjen. Deretter står vi eeeevigheter i kø for å emigrere ut av landet. Så følger sikkerhetskontrollen. Her er det ikke akkurat effektivt, og folk er ikke akkurat vennlige. Dama røsker tak i BH’en min, og dæljer i bagasjen. Vel ferdige er vi helt stumme, og bare ser på hverandre, dette er det værste vi har vært med på! Etter den lange prossessen sier peanutblæra mi fra, men flyplassen til byen med 21 millioner innbyggere har hele tre toaletter som fungerer inne på dette området. Nok en runde med køståing. Det er en lettelse å komme seg ombord på flyet. Setene har de beste skjermene vi har sett hittil, men vi er for trøtte til slikt, og sovner etter å ha fått servert ett eller annet som smakte spy.
31.07
Klokken fire(Londontid) blir vi vekt for mat. Passe ok denne gang, men altfor lite. Så dårlig flymat har vi ikke fått før. Men det gjør ikke noe, for snart lander vi i London! Vi har store håp om å få booket om turen videre til Trondheim i dag. Dessverre er ikke SAS-arbeideren på Heathrow særlig medgjørlig, og selv ikke krokodilletårene mine hjelper. Jeg vil hjeeeem! Etter å ha vært på reisefot de siste fem ukene, og ikke sett familie og venner siden 2008 er vi klare for Norge. Men det innebærer mist 2000 kroner på hver å betale ”for vi har altså kjøpt de aller aller billigste billettene, og man får det man befaler for”. Hva skjedde med relanseringen av service? De billige billettene er utsolgt, og vi får høre at vi ikke engang kan vente og håpe på at noen ikke møter opp ”for de vil heller fly med tomme seter enn å la oss med sååå billige billetter fly”. Ja, de blir en stund til neste gang jeg reiser med SAS. Velvel, det er bare å godta det, vi blir i London til tirsdag. Det tar litt tid å omstille seg. Vi finner oss et hostell ved Kings Cross, der vi tar inn på timannsrom. Vi tar en dusj, spiser litt og går ut. Verden ser litt lysere ut nå. Jeg har jo alltid drømt om å reise til London! Og så vakkert det er her! Overalt er det så rent og pent, og vakre bygg. Også lufta da! Man kan jo dra inn skikkelig ned på lungene uten at man føler at livet blir kortet inn med hvert drag. London viser seg fra sitt vakreste, med knallblå himmel og 20 grader. Vi bare rusler rundt og smiler, puster, og setter uendelig stor pris på at vi er her og ikke i Mumbai. Jeg ringer hjem fra en rød telefonkiosk, mamma vi er i London! Jeg tror nesten de hjemme ble litt letta de også...Vi lager oss middag på hostellet, hvilken luksus å få lage sin egen mat! Vi disker opp med pasta, salat og dessert. Mmmm! Når klokken blir åtte holder vi ikke ut lengre, og stuper i søvn. Vi har tross alt en lang reise, og en lang dag bak oss, i tillegg til en del timers tidsforskjell...
01.08
12 timer senere våkner vi uthvilt med et smil om munnen. Den beste natta på lenge til tross for at vi delte rom med åtte andre. Vi er i London! Vi spiser frokost på hostellet, og setter kurrsen mot Big Ben. Vi er lykkelige turister, og får med oss det meste som er å se rundt Westminster og West End. Det ble masse bilder! Litt sjokk å gå på cafe, og oppdage at prisene er det tidobbelte av det vi har betalt de siste ukene, men det er verdt det.
Turen til Mumbai er lang. Først flyr vi Bangkok-Kuala Lumpur(igjen..), det tar to timer. Deretter er det seks timer venting i Kuala Lumpur, Før vi flyr fem timer til Mumbai. Da er vi passe lei av reising, og klare for litt mat, en dusj, og senga. Vi har på forhånd sett oss ut et hotell midt i byen, som ser fint ut. Guideboken anbefaler å se hotell først før det bookes, da det gjerne ”overdrives” litt på nett. Etter en times kjøring i en bitteliten taxi fra andre verdenskrig, kommer vi frem til ”hotellet”. Og ja, særlig vakkert syn var det ikke. Vi ble litt rådløse. Mumbai er Indias største by, og er også byen med dyrest overnatting... Etter nok en taxitur i nabolaget ender vi på Strand Hotell. Hotellet er ok, selv om 400 kroner virker i meste laget for oss som er vandt med Thailandske priser... Halv fire er klokken, vi har vært oppe snart et døgn. God natt.
29.07
Tid for å utforske Mumbai. Mumbai er et høl av en by. Jeg tror jeg kan si at det er den verste byen jeg har vært i. Innbyggertallet ligger på rundt 21 millioner, dersom man teller med alle som bor der ulovlig. Det er skittent overalt, forurensningen henger tungt over byen, og fattigdommen er veldig synlig. Trafikken er et kaos av tuting og stillestående kø. Byen har også veldig lite å by på for turister, jeg siterer guideboken(Globetrotter): ”Though Mumbai is India’s biggest city it has relatively few major sights, and one day is sufficient to take in its high points”. Altså når selv boken med tittel “Goa and Mumbai” sier at en dag er nok, kan en jo lure…
Vi går oss en tur i gaten hotellet ligger i, og da får vi med oss ”Gateway of India”, visstnok en vakker port inn til byen, og hotellet Taj Mahal som var under restaurering etter terrorangrepene i november. Deretter prøver vi å finne oss noe mat. Vi gir opp å finne et sted som ser noenlunde rent ut, så vi må ta til takke med en skitten liten restaurant. Her får jeg virkelig følt på kroppen hvordan kvinneundertrykkelse føles. Kun menn er på restauranten, og ingen ser på meg, hilser på meg eller snakker til meg. Når vi skal bestille står servitøren med ryggen til meg mens Thanh snakker for oss begge. Så utrolig ekkel følelse. Mange av kvinnene i gatene går veldig tildekket, og er stort sett stille. Bybildet preges i hovedsak av menn. Det er flere ganger jeg opplever at ingen vil snakke med meg. På et vis er jeg glad for å få oppleve dette, det gjør jo at jeg setter enda mer pris på at jeg er født i et så vakkert land som Norge.
Etter maten prøver vi lykken hos Jet Airways.Vi ser ikke for oss hvordan vi skal holde ut her en uke til, så vi prøver å endre billetten vår. Det går lekende lett, og ny avreise er torsdag kveld/natt. Til da får vi bare overleve som best vi kan.
Vi tar oss en guidet tur i taxi (taxi er eneste fremkomsmiddel som funker i byen, men det er heldigvis billig). Turen blir egentlig bare trist, da den understreker hvor lite Mumbai har å by på. Vi får se universitetet, en gjengrodd bane som det av og til spilles cricket på, to slitne parker, et enda slitnere tempel og Tower of Silence. Tower of Silence er der de som tilhører parsireligionen legger ut sine døde for å bli spist av fugler. Ja, der ble vi enda gladere for at billettene har fått ny dato påskrevet. Jeg ser litt skeptisk på fuglene rundt meg, og undrer på hva de har spist i det siste. Æsj...
Etter taxituren rusler vi litt i gatene. Det kryr av folk. Overalt! Gatene er også fulle av tiggere. Den ekstreme fattigdommen enkelte lever i, gjør at jeg blir helt satt ut. Da en liten naken og skitten gutt kommer mot oss, og holder opp armen for å indikere at han trenger penger til mat, sliter jeg med å holde tårene tilbake. Hvordan skal vi liksom nyte feriedager her? Denne byen er bare full av elendighet og triste skjebner. Det blir til at vi tar lite bilder, da det er ekkelt å ta bilder av folks fattigdom, spesielt med et speilreflekskamera til en indisk årslønn... Vi kommer oss tilbake til hotellet, og tenker at nå er det bare en dag igjen...
30.07
Siste dag i Mumbai! Vi bestemmer oss for å prøve å komme oss litt unna gatebildet og varmen, og tar taxi til det beste kjøpesenteret. At dette er det beste kjøpesenteret i Indias største by, er jo også litt trist da... Men vi klarer likevel å slå ihjel litt tid, og kjøper med noen souvernirer.Flyet vårt går kvart på to på natta, men i halvåttetiden er vi så lei av India, at vi drar innover mot flyplassen. Taxituren til flyplassen tar to timer, vi kjører i saktegående kø hele veien. På flyplassen må vi gjennom tidenes værste innsjekking. Hele prossessen tar nesten 4 timer, så vi er takknemmelige for at vi dro så tidlig. Først står vi eeeevigheter i kø for å sjekke inn bagasjen. Deretter står vi eeeevigheter i kø for å emigrere ut av landet. Så følger sikkerhetskontrollen. Her er det ikke akkurat effektivt, og folk er ikke akkurat vennlige. Dama røsker tak i BH’en min, og dæljer i bagasjen. Vel ferdige er vi helt stumme, og bare ser på hverandre, dette er det værste vi har vært med på! Etter den lange prossessen sier peanutblæra mi fra, men flyplassen til byen med 21 millioner innbyggere har hele tre toaletter som fungerer inne på dette området. Nok en runde med køståing. Det er en lettelse å komme seg ombord på flyet. Setene har de beste skjermene vi har sett hittil, men vi er for trøtte til slikt, og sovner etter å ha fått servert ett eller annet som smakte spy.
31.07
Klokken fire(Londontid) blir vi vekt for mat. Passe ok denne gang, men altfor lite. Så dårlig flymat har vi ikke fått før. Men det gjør ikke noe, for snart lander vi i London! Vi har store håp om å få booket om turen videre til Trondheim i dag. Dessverre er ikke SAS-arbeideren på Heathrow særlig medgjørlig, og selv ikke krokodilletårene mine hjelper. Jeg vil hjeeeem! Etter å ha vært på reisefot de siste fem ukene, og ikke sett familie og venner siden 2008 er vi klare for Norge. Men det innebærer mist 2000 kroner på hver å betale ”for vi har altså kjøpt de aller aller billigste billettene, og man får det man befaler for”. Hva skjedde med relanseringen av service? De billige billettene er utsolgt, og vi får høre at vi ikke engang kan vente og håpe på at noen ikke møter opp ”for de vil heller fly med tomme seter enn å la oss med sååå billige billetter fly”. Ja, de blir en stund til neste gang jeg reiser med SAS. Velvel, det er bare å godta det, vi blir i London til tirsdag. Det tar litt tid å omstille seg. Vi finner oss et hostell ved Kings Cross, der vi tar inn på timannsrom. Vi tar en dusj, spiser litt og går ut. Verden ser litt lysere ut nå. Jeg har jo alltid drømt om å reise til London! Og så vakkert det er her! Overalt er det så rent og pent, og vakre bygg. Også lufta da! Man kan jo dra inn skikkelig ned på lungene uten at man føler at livet blir kortet inn med hvert drag. London viser seg fra sitt vakreste, med knallblå himmel og 20 grader. Vi bare rusler rundt og smiler, puster, og setter uendelig stor pris på at vi er her og ikke i Mumbai. Jeg ringer hjem fra en rød telefonkiosk, mamma vi er i London! Jeg tror nesten de hjemme ble litt letta de også...Vi lager oss middag på hostellet, hvilken luksus å få lage sin egen mat! Vi disker opp med pasta, salat og dessert. Mmmm! Når klokken blir åtte holder vi ikke ut lengre, og stuper i søvn. Vi har tross alt en lang reise, og en lang dag bak oss, i tillegg til en del timers tidsforskjell...
01.08
12 timer senere våkner vi uthvilt med et smil om munnen. Den beste natta på lenge til tross for at vi delte rom med åtte andre. Vi er i London! Vi spiser frokost på hostellet, og setter kurrsen mot Big Ben. Vi er lykkelige turister, og får med oss det meste som er å se rundt Westminster og West End. Det ble masse bilder! Litt sjokk å gå på cafe, og oppdage at prisene er det tidobbelte av det vi har betalt de siste ukene, men det er verdt det.
20-28.07
20.07
Dagen for sightseeing! 95% av Thailands befolkning er buddhister, så da er man jo nødt til å innom et par templer når man befinner seg i hovedstaden. En fin anledning for Thanh til å utforske sin buddhistiske side. Vi tok båt til Wat Arun, et av Bangkoks mest kjente templer.
[Wat Arun sett fra elven]
Tempelet er dekorert med knust kinesisk porselen- en god måte å drive med resirkulering på. Litt skuffende var det ikke mulighet for å gå inn i tempelet, selve greia er utenpå. Vi gikk nesten helt opp på tårnet, som var utrustet med skrekkelig høye trappetrinn(noe som skulle symbolisere den vanskelige veien til Nirvana).
[Meg i trappen]
Etter Wat Arun dro vi direkte til Wat Pho, og som man kanskje forstår betyr Wat tempel- et av de første Thailandske ordene vi lærte. På Wat Pho leide vi oss en privat guide, som var verdt hver en baht han fikk betalt. Vi fikk ikke bare interessant informasjon om tempelet og dets historie, men også generell informasjon om buddhismen og Thailand. En hyggelig kar.
Etter mye tempelhistorie, var det på tide med litt mat. Så var det på tide med skreddertur nummer to. Her falt også Thanh for fristelsen, og bestilte tre skjorter. Og etter litt om og men, bestilte jeg tre topper jeg og. Flinke selgere er de, vi får bare håpe de er like flinke til å sy!
21.07
Langversjon:
I dag gikk vi ut i fra hotellet vi bodde på, for å dra til en av Bangkoks største turistattraksjoner, Grand Palace. Ute på gaten treffer vi en hyggelig mann, som kan fortelle oss at i dag er en hellig dag for buddister, slik at Grand Palace er stengt frem til klokken 2. Mannen forteller at han er politimann, og har dagen fri for å tilbringe med familien. Han foreslår for oss å dra til ”den stående Buddhaen”, og ”lucky Buddha”. Han forklarer hvordan vi kan ta bussen dit eventuelt ta en ”tuk-tuk”. En Tuk-tuk kommer akkurat kjørende forbi, og han stopper og tar oss med.
Vi kjører til den stående Buddha, som er en kjent turistattraksjon, som også er omtalt i guideboken vår. 
Deretter blir vi kjørt til Lucky Buddha. Denne er ganske gjemt, og han forteller at alt for mange turister går glipp av dette stedet. Idet vi går inn i tempelet begynner det å plaskregne, så vi blir nødt til å stå der inne rundt en halvtime til det værste har gitt seg. I tempelet er det en hyggelig guide, som spør hvor vi har vært tidligere i Bangkok, og hvor vi har tenkt oss senere. Siden vi er studenter, anbefaler han oss å dra innom TAT, som er Thailands ”offisielle turistforening”. Han forteller at de lager gode pakketilbud med reise og hotell. Dette høres glimrende ut. Etter at han har ruslet avgårde kommer en annen man, som forteller han er soldat, men også han har fri pga helligdagen. Han begynner også å fortelle om TAT. Kraftig imponerte over servicen og hjelpsomheten, ber vi tuk-tuksjåføren om å kjøre oss dit. TAT skiltet henger godt synlig i vinduet, og vi går inn og blir møtt av en svært hyggelig kar, som snakker godt engelsk. Han anbefaler oss å reise til Koh Chang, en fin øy på østkysten. Etter en stund har vi sagt ja til en firedagerstur dit. Vi bestemmer oss for å skjemme oss bort litt, etter mange uker på billige hoteller og skitne hosteller. Dette er eneste luksusen vi unner oss, så vi booker et skikkelig fint hotell. Vi får se brosjyren, og faller pladask. Full avslapning i fire dager, på ett spa-resort, kan det bli bedre?? Deretter tar tuk-tuken oss til nok en skredder, han får visstnok betalt av de stedene han kjører innom. Siden han har vært så snill og kjørt rundt på oss hele dagen, sier vi ja til å gå inn og late som om vi skal ha noe. Vi ender opp med å bestille en vinterjakke hver (til vårt forsvar trengte vi det begge, da vi begge har lett etter en fin jakke omtrent et år). Glade og fornøyde drar vi tilbake til hotellet. Og der går det opp for oss. At vi har blitt lurt. Det er slett ingen helligdag i dag. Det finnes ingen ”lucky Buddha” – det er kun et sted der turister blir lurt. Reisen ble ikke kjøpt på TAT, men hos et firma med skremmende lik logo. Skredderen vi var oss er slett ikke noen offisiell leverandør hos kjente europeiske merker. Vi er innmari sinte på oss selv, og uendelig skuffet over at to oppegående mennesker kan være så utrolig blonde. Alle vi har møtt må ha vært med på det, fra den hyggelige ”politimannen”, til tuk-tuksjåføren, de to vi møtte ved Buddhaen, det falske TAT kontoret, og skredderen. Det blir en søvnløs natt, og vi ser konspirasjoner overalt.
Kortversjonen: Vi ble lurt...
22.07
Dagen brukes til å fly mellom de to skredderne. Vi er lettet over at arbeidet på vinterjakkene faktisk er påbegynt, og at det ser ut til at vi faktisk vil få et godt sluttresultat – selv om de ikke er det de påsto å være.
Vi tar også turen til Grand Palace, som selvsagt var åpent i går også. En litt stiv inngangspris gjør at vi velger bort guiden, og dermed får vi egentlig ikke så mye ut av det. Hovedattraksjonen er The Emerald Buddha, en halvmeter høy statue i jadestein.
Vi drar tilbake, og forbereder oss på morgendagens reise mot kysten. Vi krysser fingrene for at det faktisk er en reise vi har bestilt, og at ikke pengene bare har forsvunnet i løse luften. Det blir nok en søvnløs natt.
23.07
Vi blir heldigvis hentet av minibussen som avtalt. Det blir en lang reise, fra åtte om morgenen, til vi er fremme ved luksushotellet klokken fem. Der blir vi vist til Bungalowen vi har leid. Først da kommer tårene. Stedet kan best beskrives som et høl. Ordet luksus er totalt malplassert. Ingen av veggene er tette, vinduene er erstattet med plastpersienner, dusjen ligner en utedo.
Vi blir totalt rådløse. En telefon til forsikringsselskapet avslører at vi ikke er dekket mot svindel, kun tyveri. De ber oss ta kontakt med politiet, og ønsker oss fortsatt god sommer. En telefon hjem hjelper ikke stort det heller. Vi vurderer å dra tilbake til Bangkok, men det er en nitimers tur, og pengene forsvinner ut av vinduet. Jeg sitter og hulker i resepsjonen, og vi aner ikke hva vi skal gjøre. Da kommer en engel av en hotellmanager, og forteller at han kan oppgradere oss fra hølet av en bungalow til Thai suiten deres, uten at vi trenger å betale noe ekstra. Suiten er fantastisk, og ligner litt mer på det vi brukte sparepengene våre på. Totalt utmattet etter den lange dagen, sovner vi søtt i himmelsengen.
24.07
Den lange hvite stranden som ”TAT-mannen” lovte oss, er nokså fraværende, men hotellet har et fint basseng så det gjør ikke så mye. Vi slapper av med en god bok. Da dett begynner å regne, benytter vi tiden til en times aromamassasje. Jada, dette kan vi bli vant til!
25.07
Man kan jo ikke ligge å slappe av hele dagen, så i dag dro vi på elefantsafari!. Fantastiske dyr! Først gikk vi en runde i skogen/jungelen, deretter satte elefanten kursen mot elva. Der fikk vi bade med elefanten! En uforgelemmelig opplevelse, som best kan beskrives med bilder! Å sitte direkte på 2500 kilo muskler er en spesiell opplevelse...
Vel tilbake på elefantfarmen, får vi øye på en liten babyape. Jeg faller pladask for det lille nurket, som føles som en ekte liten menneskebaby, hadde det ikke vært for frekkheten. I det den krabber opp på hodet mitt, tar den øredobben min. Jeg leter febrilsk etter den på bakken, før apen gliser mot meg med øredobben i munnen. Jeg blir livredd for at den skal svelge den og kveles, men får heldigivs tak i den. Makan til frekkhet! Men søt var den da:- )
26.07
Siste dag ved kysten før resten av turen tilbringes i storby. Vi sitter mest mulig i solen, men jeg er likevel redd jeg reiser tilbake som en skikkelig bleikfis. Jaja, det finnes faktisk viktigere ting i livet.
27.07
Klokken ni blir vi hentet av minibussen igjen, også starter den laange turen. Vi blir tildelt katapultsetene bakerst i bussen, og hopper og spretter hele vegen tilbake til Bangkok.
På hotellet har jakkene ankommet, og dessverre passer de ikke. What to do? Vi tar en sjanse, og drar til skredderen igjen. De fikser heldigvis mye på en kveld, og i løpet av et par timer sitter vi begge med jakker som passer mye bedre.
28.07
Tid for å forlate Thailand. Vi har lært mye. Nummer en, ikke stol på fremmede! Nummer to, det er mange mannegriser her i verden! Jeg har mistet tellingen på antall vestlige femtiårige griser som vandrer rundt hånd i hånd med sine nyinnkjøpte tjueårige Thaikoner. Det går kaldt nedover ryggen hver gang jeg ser dem, og det er MANGE av dem... Likevel, Thailand er et fantastisk land, som jeg ikke føler meg helt ferdig med enda...
Nå venter Mumbai, India. Er vi klare for det? Nei, men om en uke er vi hjemme! Og da tror jeg at jeg holder ut hva som helst...
Dagen for sightseeing! 95% av Thailands befolkning er buddhister, så da er man jo nødt til å innom et par templer når man befinner seg i hovedstaden. En fin anledning for Thanh til å utforske sin buddhistiske side. Vi tok båt til Wat Arun, et av Bangkoks mest kjente templer.
[Wat Arun sett fra elven]
[Meg i trappen]
Etter mye tempelhistorie, var det på tide med litt mat. Så var det på tide med skreddertur nummer to. Her falt også Thanh for fristelsen, og bestilte tre skjorter. Og etter litt om og men, bestilte jeg tre topper jeg og. Flinke selgere er de, vi får bare håpe de er like flinke til å sy!
21.07
Langversjon:
I dag gikk vi ut i fra hotellet vi bodde på, for å dra til en av Bangkoks største turistattraksjoner, Grand Palace. Ute på gaten treffer vi en hyggelig mann, som kan fortelle oss at i dag er en hellig dag for buddister, slik at Grand Palace er stengt frem til klokken 2. Mannen forteller at han er politimann, og har dagen fri for å tilbringe med familien. Han foreslår for oss å dra til ”den stående Buddhaen”, og ”lucky Buddha”. Han forklarer hvordan vi kan ta bussen dit eventuelt ta en ”tuk-tuk”. En Tuk-tuk kommer akkurat kjørende forbi, og han stopper og tar oss med.
Vi kjører til den stående Buddha, som er en kjent turistattraksjon, som også er omtalt i guideboken vår. 
Deretter blir vi kjørt til Lucky Buddha. Denne er ganske gjemt, og han forteller at alt for mange turister går glipp av dette stedet. Idet vi går inn i tempelet begynner det å plaskregne, så vi blir nødt til å stå der inne rundt en halvtime til det værste har gitt seg. I tempelet er det en hyggelig guide, som spør hvor vi har vært tidligere i Bangkok, og hvor vi har tenkt oss senere. Siden vi er studenter, anbefaler han oss å dra innom TAT, som er Thailands ”offisielle turistforening”. Han forteller at de lager gode pakketilbud med reise og hotell. Dette høres glimrende ut. Etter at han har ruslet avgårde kommer en annen man, som forteller han er soldat, men også han har fri pga helligdagen. Han begynner også å fortelle om TAT. Kraftig imponerte over servicen og hjelpsomheten, ber vi tuk-tuksjåføren om å kjøre oss dit. TAT skiltet henger godt synlig i vinduet, og vi går inn og blir møtt av en svært hyggelig kar, som snakker godt engelsk. Han anbefaler oss å reise til Koh Chang, en fin øy på østkysten. Etter en stund har vi sagt ja til en firedagerstur dit. Vi bestemmer oss for å skjemme oss bort litt, etter mange uker på billige hoteller og skitne hosteller. Dette er eneste luksusen vi unner oss, så vi booker et skikkelig fint hotell. Vi får se brosjyren, og faller pladask. Full avslapning i fire dager, på ett spa-resort, kan det bli bedre?? Deretter tar tuk-tuken oss til nok en skredder, han får visstnok betalt av de stedene han kjører innom. Siden han har vært så snill og kjørt rundt på oss hele dagen, sier vi ja til å gå inn og late som om vi skal ha noe. Vi ender opp med å bestille en vinterjakke hver (til vårt forsvar trengte vi det begge, da vi begge har lett etter en fin jakke omtrent et år). Glade og fornøyde drar vi tilbake til hotellet. Og der går det opp for oss. At vi har blitt lurt. Det er slett ingen helligdag i dag. Det finnes ingen ”lucky Buddha” – det er kun et sted der turister blir lurt. Reisen ble ikke kjøpt på TAT, men hos et firma med skremmende lik logo. Skredderen vi var oss er slett ikke noen offisiell leverandør hos kjente europeiske merker. Vi er innmari sinte på oss selv, og uendelig skuffet over at to oppegående mennesker kan være så utrolig blonde. Alle vi har møtt må ha vært med på det, fra den hyggelige ”politimannen”, til tuk-tuksjåføren, de to vi møtte ved Buddhaen, det falske TAT kontoret, og skredderen. Det blir en søvnløs natt, og vi ser konspirasjoner overalt.Kortversjonen: Vi ble lurt...
22.07
Dagen brukes til å fly mellom de to skredderne. Vi er lettet over at arbeidet på vinterjakkene faktisk er påbegynt, og at det ser ut til at vi faktisk vil få et godt sluttresultat – selv om de ikke er det de påsto å være.
Vi tar også turen til Grand Palace, som selvsagt var åpent i går også. En litt stiv inngangspris gjør at vi velger bort guiden, og dermed får vi egentlig ikke så mye ut av det. Hovedattraksjonen er The Emerald Buddha, en halvmeter høy statue i jadestein.
Vi drar tilbake, og forbereder oss på morgendagens reise mot kysten. Vi krysser fingrene for at det faktisk er en reise vi har bestilt, og at ikke pengene bare har forsvunnet i løse luften. Det blir nok en søvnløs natt.23.07
Vi blir heldigvis hentet av minibussen som avtalt. Det blir en lang reise, fra åtte om morgenen, til vi er fremme ved luksushotellet klokken fem. Der blir vi vist til Bungalowen vi har leid. Først da kommer tårene. Stedet kan best beskrives som et høl. Ordet luksus er totalt malplassert. Ingen av veggene er tette, vinduene er erstattet med plastpersienner, dusjen ligner en utedo.
Vi blir totalt rådløse. En telefon til forsikringsselskapet avslører at vi ikke er dekket mot svindel, kun tyveri. De ber oss ta kontakt med politiet, og ønsker oss fortsatt god sommer. En telefon hjem hjelper ikke stort det heller. Vi vurderer å dra tilbake til Bangkok, men det er en nitimers tur, og pengene forsvinner ut av vinduet. Jeg sitter og hulker i resepsjonen, og vi aner ikke hva vi skal gjøre. Da kommer en engel av en hotellmanager, og forteller at han kan oppgradere oss fra hølet av en bungalow til Thai suiten deres, uten at vi trenger å betale noe ekstra. Suiten er fantastisk, og ligner litt mer på det vi brukte sparepengene våre på. Totalt utmattet etter den lange dagen, sovner vi søtt i himmelsengen.
24.07
Den lange hvite stranden som ”TAT-mannen” lovte oss, er nokså fraværende, men hotellet har et fint basseng så det gjør ikke så mye. Vi slapper av med en god bok. Da dett begynner å regne, benytter vi tiden til en times aromamassasje. Jada, dette kan vi bli vant til!
25.07
Man kan jo ikke ligge å slappe av hele dagen, så i dag dro vi på elefantsafari!. Fantastiske dyr! Først gikk vi en runde i skogen/jungelen, deretter satte elefanten kursen mot elva. Der fikk vi bade med elefanten! En uforgelemmelig opplevelse, som best kan beskrives med bilder! Å sitte direkte på 2500 kilo muskler er en spesiell opplevelse...
Vel tilbake på elefantfarmen, får vi øye på en liten babyape. Jeg faller pladask for det lille nurket, som føles som en ekte liten menneskebaby, hadde det ikke vært for frekkheten. I det den krabber opp på hodet mitt, tar den øredobben min. Jeg leter febrilsk etter den på bakken, før apen gliser mot meg med øredobben i munnen. Jeg blir livredd for at den skal svelge den og kveles, men får heldigivs tak i den. Makan til frekkhet! Men søt var den da:- )
26.07
Siste dag ved kysten før resten av turen tilbringes i storby. Vi sitter mest mulig i solen, men jeg er likevel redd jeg reiser tilbake som en skikkelig bleikfis. Jaja, det finnes faktisk viktigere ting i livet.
27.07
Klokken ni blir vi hentet av minibussen igjen, også starter den laange turen. Vi blir tildelt katapultsetene bakerst i bussen, og hopper og spretter hele vegen tilbake til Bangkok.
På hotellet har jakkene ankommet, og dessverre passer de ikke. What to do? Vi tar en sjanse, og drar til skredderen igjen. De fikser heldigvis mye på en kveld, og i løpet av et par timer sitter vi begge med jakker som passer mye bedre.
28.07
Tid for å forlate Thailand. Vi har lært mye. Nummer en, ikke stol på fremmede! Nummer to, det er mange mannegriser her i verden! Jeg har mistet tellingen på antall vestlige femtiårige griser som vandrer rundt hånd i hånd med sine nyinnkjøpte tjueårige Thaikoner. Det går kaldt nedover ryggen hver gang jeg ser dem, og det er MANGE av dem... Likevel, Thailand er et fantastisk land, som jeg ikke føler meg helt ferdig med enda...
Nå venter Mumbai, India. Er vi klare for det? Nei, men om en uke er vi hjemme! Og da tror jeg at jeg holder ut hva som helst...
mandag 20. juli 2009
13-19.07
13.07
Kvart på seks lander vi i Kuala Lumpur. Altfor trøtte. Vi hadde planer om å treffe Didrik her, en kompis av Thanh, men det rekker vi akkurat ikke(ironisk nok skulle han fly til Sydney).Vi veksler litt penger, og setter oss inn i en taxi, for å kjøre til hotellet (som vi faktisk booket på forhånd). Turen tar en time, og jeg sover godt. Vel fremme, kan de fortelle oss at vi ikke får sjekke inn før klokken tolv (ja vi var optimistiske, men vi var TRØTTE). Vi setter igjen bagasjen, og setter kursen mot sentrum, med mat som mål. Det er VARMT og KLAMT. Gatene er et kaos av lukter, og her blir jeg introdusert for durian. Dette er en frukt, og har du ikke luktet den, kan jeg dessverre ikke forklare den. Det er rett og slett noe av det værste og mest intense jeg har luktet. Vi tar toget inn til sentrum, og etter litt om og men (kultursjokk til tusen, og overtrøtt) finner vi et sted der jeg synes det er trygt nok å spise. Vi tar oss tilbake til hotellet igjen, og får litt etterlengtet søvn. Deretter er det Kuala Lumpur by night. Vi har planer om å opp i Kuala Lumpurs twin towers, og har fått høre av Didrik at man må være tidlig ute om morgenen, så vi sjekker ut dette. Det viser seg at man må være det halv ni om morgenen, da et visst antall billetter blir delt ut gratis. Deretter er det stengt. Vi tar litt bilder, drar tilbake til hotellet, og stiller vekkeklokka.
[Petronas Twin Towers, Kuala Lumpur]
[Oss med tårnene i bakgrunnen. Litt forurenset luft....]
Foruten dem har Kuala Lumpur lite å by på. Mye lukter og fattigdom. Kontrastene er store. Vi forviller oss inn på nok et senter, der de faktisk har innendørs tivoli. Ikke bare på tull heller, det er en skikkelig berg-og-dalbane der inne! Vi finner oss en bokhandel, og kjøper guidebok om Thailand, og Mumbai. Deretter spiser vi, og drar tilbake til hotellet. Det blir tidlig opp i morgen, og da kan vi ikke forsove oss!
15.07
Klokka ringer altfor tidlig. Flyet til Bangkok går ti over ni, så taxien henter oss klokken seks. Resepsjonisten på hotellet er så hyggelig, at de gir oss hotellfrokosten som takeaway på turen. I taxien vinker vi adjø til Malaysia. Vi er klare for Thailand. Flyturen går smertefritt, så kommer vi ut i annkomsthallen. Eeeh... hva nå? Vi hadde liksom ikke planlagt noe lengre, så det ender med at vi setter oss ned med den ferske guideboken og søker ut neste mål. Vi ønsker oss ut mot kysten, og finner øyen Ko Samet, som ser ut som et fint mål. Vi finner ut at for å komme dit må vi ta buss. Men først er det taxi i ca en time til bussentralen. Deretter venter vi et par timer på bussen, så er det buss tre og en halv time. Det var laaangt, på smal og humpete veg(av en eller annen grunn kjørte vi ikke på mootorvegen). Vi kom fram til et lite innbydende sted, og gikk for å finne båten som skulle ta oss ut til øya. Båten går når det er 20 passasjerer, ellers så må de som tar båten betale for de ”som manggler” dersom det er for få. Dette medfører at prisen doblet seg, noe som var hardt og svelge for en av de tyske turistene. Vi rister litt på hodet, turen koster uansett ikke mer enn 20 kroner liksom...
Båtturen tar omtrent en halvtime, og jammen er jeg glad jeg ikke hadde en dårlig dag, for her kunne jeg lett ha blitt sjøsyk... Vel fremme finner vi oss en liten Bungalow på Tok`s little hut, og går for å spise litt mat. Middagen koster ca 50 kroner for to, med drikke. Dette kan vi venne oss til! Etter en etterlengtet dusj stuper vi i seng, en lang dag med mye reising!
[Lisbeth kysser fisken...]
[Utsikten fra hytta vår. Vi ser havet!]
16.07
Vi finner ut at vi har valgt å reise til Thailand midt i regntiden. Dette medfører lite sol, og mye skyer, og en del regn. Men det er egetnlig helt greit, det betyr mindre turister, og varmt er det jo uansett. Vi legger oss til på stranden, og nyter dagen. Vannet er himmelsk varmt. Vi kjøper oss en kokosnøtt, som vi gomler i oss. Dette er jammen livet!
17.07
Nok en deilig dag på stranden, og hyggelig middag ute på kvelden.
18.07
I dag dukket faktisk solen opp, noe som medførte at vi begge er nokså røde. Dette var dagen for å prøve thai-massasje! For 60 kroner hver ble vi knadd i en time! Eller, knadd er kanskje ikke det rette ordet, det var mer trykking og pressing. Massasjedama mi sto nærmest oppå ryggen min og trampa. Det var ikke hele tiden så behagelig, men en opplevelse likevel!
[Sannsynligvis Thailands sterkeste Mojito]
19.07
Da var det på tide å forlate øya... vi pakker sakene, og rusler bort til kaien. En tur på over en kilometer, men vi sparer en tier på taxi. Vi må jo kjenne sekkene litt på skuldrene også. Jeg har aldri sett Thanh så svett før, hehe. Båtturen ble litt i heftigste laget for meg, men det gikk heldigvis bra. Etterpå hadde vi råflaks, og gikk rett på bussen til Bangkok – vi hadde ikke peiling på hvor og når den skulle gå, men plutselig var den der. Så var det tre og en halv time på humpete smal vei igjen... Gikk bra det også. Vi fant oss et guesthouse i gamlebyen i Bangkok, et som var anbefalt av guideboken. Det er ganske tydelig, for det er nesten bare hvitinger her. Etter mye reising var det klart for dagens oppdrag; å få sydd en drakt til meg. Man kan jo ikke være i Thailand uten å få sydd noe, så jeg bestemte meg for bukse og jakke. En gæren Tuk-Tuk-sjåfør tar oss til en skredder.
[def.Tuk-Tuk: Mopedtaxi på tre hjul. Inkl. gal sjåfør]
Etter litt om og men får jeg plukket ut stoff og snitt, og blir målt opp og ned. Jeg skal tilbake 3 ganger (!) for å få alt tilpasset, så jeg håper det blir bra. Tilbake på hotellet ser vi også at det er Bangkoks beste skredder(National Geographic) vi har valgt oss ut. Et bra tegn.
Kvart på seks lander vi i Kuala Lumpur. Altfor trøtte. Vi hadde planer om å treffe Didrik her, en kompis av Thanh, men det rekker vi akkurat ikke(ironisk nok skulle han fly til Sydney).Vi veksler litt penger, og setter oss inn i en taxi, for å kjøre til hotellet (som vi faktisk booket på forhånd). Turen tar en time, og jeg sover godt. Vel fremme, kan de fortelle oss at vi ikke får sjekke inn før klokken tolv (ja vi var optimistiske, men vi var TRØTTE). Vi setter igjen bagasjen, og setter kursen mot sentrum, med mat som mål. Det er VARMT og KLAMT. Gatene er et kaos av lukter, og her blir jeg introdusert for durian. Dette er en frukt, og har du ikke luktet den, kan jeg dessverre ikke forklare den. Det er rett og slett noe av det værste og mest intense jeg har luktet. Vi tar toget inn til sentrum, og etter litt om og men (kultursjokk til tusen, og overtrøtt) finner vi et sted der jeg synes det er trygt nok å spise. Vi tar oss tilbake til hotellet igjen, og får litt etterlengtet søvn. Deretter er det Kuala Lumpur by night. Vi har planer om å opp i Kuala Lumpurs twin towers, og har fått høre av Didrik at man må være tidlig ute om morgenen, så vi sjekker ut dette. Det viser seg at man må være det halv ni om morgenen, da et visst antall billetter blir delt ut gratis. Deretter er det stengt. Vi tar litt bilder, drar tilbake til hotellet, og stiller vekkeklokka.
[Petronas Twin Towers, Kuala Lumpur]14.07
Klokken åtte bråvåkner vi. Oh noooo! Vi har forsovet oss en og en halv time. Ikke sjangs om vi rekker det nå! Vi hiver likevel på oss fillene, og stormer ut døren, tar de t togene mot skyskraperne, og kommer nøyaktig fem minutter for sent. Vi rekker å høre at det er tomt for billetter. Nokså surt, men ikke noe å gjøre noe med. Det er altfor varmt for oss ute, så vi blir litt inne på senteret og spiser. Vi følger en guide vi fant på nett, med ”Kuala Lumpur på 24 timer”, og tar toget til chinatown, og til Kuala Lumpurs Karl Johan. Ikke så altfor imponerte blir vi litt motløse. For oss var de to tårnene virkelig imponerende å se på, fantastiske byggverk.
[Oss med tårnene i bakgrunnen. Litt forurenset luft....]
15.07Klokka ringer altfor tidlig. Flyet til Bangkok går ti over ni, så taxien henter oss klokken seks. Resepsjonisten på hotellet er så hyggelig, at de gir oss hotellfrokosten som takeaway på turen. I taxien vinker vi adjø til Malaysia. Vi er klare for Thailand. Flyturen går smertefritt, så kommer vi ut i annkomsthallen. Eeeh... hva nå? Vi hadde liksom ikke planlagt noe lengre, så det ender med at vi setter oss ned med den ferske guideboken og søker ut neste mål. Vi ønsker oss ut mot kysten, og finner øyen Ko Samet, som ser ut som et fint mål. Vi finner ut at for å komme dit må vi ta buss. Men først er det taxi i ca en time til bussentralen. Deretter venter vi et par timer på bussen, så er det buss tre og en halv time. Det var laaangt, på smal og humpete veg(av en eller annen grunn kjørte vi ikke på mootorvegen). Vi kom fram til et lite innbydende sted, og gikk for å finne båten som skulle ta oss ut til øya. Båten går når det er 20 passasjerer, ellers så må de som tar båten betale for de ”som manggler” dersom det er for få. Dette medfører at prisen doblet seg, noe som var hardt og svelge for en av de tyske turistene. Vi rister litt på hodet, turen koster uansett ikke mer enn 20 kroner liksom...
Båtturen tar omtrent en halvtime, og jammen er jeg glad jeg ikke hadde en dårlig dag, for her kunne jeg lett ha blitt sjøsyk... Vel fremme finner vi oss en liten Bungalow på Tok`s little hut, og går for å spise litt mat. Middagen koster ca 50 kroner for to, med drikke. Dette kan vi venne oss til! Etter en etterlengtet dusj stuper vi i seng, en lang dag med mye reising!
[Lisbeth kysser fisken...]
[Utsikten fra hytta vår. Vi ser havet!]
16.07
17.07Nok en deilig dag på stranden, og hyggelig middag ute på kvelden.
18.07
I dag dukket faktisk solen opp, noe som medførte at vi begge er nokså røde. Dette var dagen for å prøve thai-massasje! For 60 kroner hver ble vi knadd i en time! Eller, knadd er kanskje ikke det rette ordet, det var mer trykking og pressing. Massasjedama mi sto nærmest oppå ryggen min og trampa. Det var ikke hele tiden så behagelig, men en opplevelse likevel!
[Sannsynligvis Thailands sterkeste Mojito]Da var det på tide å forlate øya... vi pakker sakene, og rusler bort til kaien. En tur på over en kilometer, men vi sparer en tier på taxi. Vi må jo kjenne sekkene litt på skuldrene også. Jeg har aldri sett Thanh så svett før, hehe. Båtturen ble litt i heftigste laget for meg, men det gikk heldigvis bra. Etterpå hadde vi råflaks, og gikk rett på bussen til Bangkok – vi hadde ikke peiling på hvor og når den skulle gå, men plutselig var den der. Så var det tre og en halv time på humpete smal vei igjen... Gikk bra det også. Vi fant oss et guesthouse i gamlebyen i Bangkok, et som var anbefalt av guideboken. Det er ganske tydelig, for det er nesten bare hvitinger her. Etter mye reising var det klart for dagens oppdrag; å få sydd en drakt til meg. Man kan jo ikke være i Thailand uten å få sydd noe, så jeg bestemte meg for bukse og jakke. En gæren Tuk-Tuk-sjåfør tar oss til en skredder.
[def.Tuk-Tuk: Mopedtaxi på tre hjul. Inkl. gal sjåfør]Etter litt om og men får jeg plukket ut stoff og snitt, og blir målt opp og ned. Jeg skal tilbake 3 ganger (!) for å få alt tilpasset, så jeg håper det blir bra. Tilbake på hotellet ser vi også at det er Bangkoks beste skredder(National Geographic) vi har valgt oss ut. Et bra tegn.
tirsdag 7. juli 2009
Hjemreise del 3
04.07
En deilig dag, perfekt for stranda. Vi koser oss. Dagens høydepunkt er når vi finner en kokosnøtt på stranda, og ved hjelp av en pinne, et par steiner, samt rå muskelkraft får vi åpnet den. Haha, hvor kult er ikke det liksom? Så der lå vi på stranda, og spiste kokos. Når vi ble lei av det, trakk vi tilbake til hostellet, der vi lå og slappet av i hengekøyene. Kvelden ble tilbrakt med en gjeng høylytte amerikanere som feiret nasjonaldag, og spilte diverse drikkeleker.
05.07
Ok, vi har bestemt oss. I dag skal vi opp i fallskjerm. Vi er oppe tidlig, for å bestille hopp. Vi er veldig usikre på hvilken høyde vi skal velge, 9000, 11000 eller 14000 fot. Vi bestemmer oss for det høyeste. Skal det være så skal det være. Jeg bestiller også video, skal jeg hoppe så skal jeg ha bevis på det også! Halv elleve blir vi hentet. Jeg har allerede vondt i magen. Vi fyller ut diverse papirer, der vi blant annet skriver under på at vi vet at det vi skal gjøre er livsfarlig. Jeg får enda vondere i magen... Så kommer ”tandemmasterne” våre. Jeg blir tildelt den eldste mannen, med det mest skrøpelige utstyret. Jeg spør om han har hatt noen ulykker, og han svarer ”ja, mange, jeg er akkurat tilbake etter å ha vært ute av spill ett par år...”. Ja, det gjorde alt sååå mye bedre. Vi får på oss selene, og har en ultrakort briefing på hva vi skal gjøre- hodet og beina sånn og sånn osv. Merker at det hele går litt over hodet på meg. Så setter vi oss inn i bussene som fører ut til flyplassen, og vips så er vi inne i flyet...ingen vei tilbake nå! Vi kommer høyere og høyere opp, og jeg får mildt sagt panikk. Jeg ser i øynene til Thanh at han heller ikke er så høy i hatten lengre. Tandemmannen min har en liten peptalk med meg,og forklarer at han har kone og fire barn, som alle har hoppet med han, at han har gjennomført 11000 hopp, og aldri hatt den minste ulykke med tandem. En mann med mye erfaring altså... Han viser meg også reserveskjermen, som utløses automatisk ved en gitt høyde. Det hjelper på et vis, men likevel har jeg panikk. Døren åpnes, og folk hopper ut en etter en. Dette er siiinnsykt! Det blir Thanh sin tur, og forskrekket ser jeg han faller nedover. Jeg slutter å tenke, og lar bare kroppen bli styrt mot åpnningen. Nå dør jeg, tenker jeg. Og vips så er vi ute. Jeg hyler og hyler og hyler og hyler. Fra en høyde på 14000 fot, tar det ett minutt før fallskjermen utløses. Ett minutt er sykt lenge. Man faller 3 kilometer! På et vi klarer jeg å nyte utsikten også, utover kystlinjen, øyene og Great Barrier Reaf. Også løses skjermen ut. Guuuud så letta jeg ble. Jeg roper ut ”it works!!!!!”. Deretter er det bare moro de fem minuttene vi seiler rundt. Jeg får til og med overta styringen, og svinger hit og dit. Så er det tid for landing, og vips så står jeg nede på stranden. Noe så deilig vet jeg ikke om jeg har kjent før. Thanh kommer bort, og jeg får en god klem.
Etter å ha kommet oss litt, drar vi bort til nærmeste pub, og bestiller øl og pizza. Vi er litt shaky begge to. Vi benytter også sjansen til å sjekke karakterene våre, og vi har stått alle fag begge to! Kan dagen bli bedre?
Vi roer oss litt i hengekøyene igjen, før det blir tid for å dra til bussen. Vi skal opp til Cairns, en tur på ca to timer.
Vel fremme kommer vi oss inn på et fint hostel, og spiser litt mat.
06.07
Cairns er Queenslands nordligste by, med tropisk klima. Det er deilig! Vi har kjent hele veien at det har blitt varmere og varmere jo lengre nord vi har kommet. Nå gjelder det å suge til seg all varme, før kursen går mot kalde sydney.
Vi går litt rundt omkring, lager oss god mat, og koser oss på den kunstige stranden som er bygd opp nede ved vannet.
08.07
Nok en varm dag. Gradestokken viser 30+(dette er altså vinter). Vi legger oss på stranden igjen, og tar livet med ro.
En deilig dag, perfekt for stranda. Vi koser oss. Dagens høydepunkt er når vi finner en kokosnøtt på stranda, og ved hjelp av en pinne, et par steiner, samt rå muskelkraft får vi åpnet den. Haha, hvor kult er ikke det liksom? Så der lå vi på stranda, og spiste kokos. Når vi ble lei av det, trakk vi tilbake til hostellet, der vi lå og slappet av i hengekøyene. Kvelden ble tilbrakt med en gjeng høylytte amerikanere som feiret nasjonaldag, og spilte diverse drikkeleker.
05.07
Ok, vi har bestemt oss. I dag skal vi opp i fallskjerm. Vi er oppe tidlig, for å bestille hopp. Vi er veldig usikre på hvilken høyde vi skal velge, 9000, 11000 eller 14000 fot. Vi bestemmer oss for det høyeste. Skal det være så skal det være. Jeg bestiller også video, skal jeg hoppe så skal jeg ha bevis på det også! Halv elleve blir vi hentet. Jeg har allerede vondt i magen. Vi fyller ut diverse papirer, der vi blant annet skriver under på at vi vet at det vi skal gjøre er livsfarlig. Jeg får enda vondere i magen... Så kommer ”tandemmasterne” våre. Jeg blir tildelt den eldste mannen, med det mest skrøpelige utstyret. Jeg spør om han har hatt noen ulykker, og han svarer ”ja, mange, jeg er akkurat tilbake etter å ha vært ute av spill ett par år...”. Ja, det gjorde alt sååå mye bedre. Vi får på oss selene, og har en ultrakort briefing på hva vi skal gjøre- hodet og beina sånn og sånn osv. Merker at det hele går litt over hodet på meg. Så setter vi oss inn i bussene som fører ut til flyplassen, og vips så er vi inne i flyet...ingen vei tilbake nå! Vi kommer høyere og høyere opp, og jeg får mildt sagt panikk. Jeg ser i øynene til Thanh at han heller ikke er så høy i hatten lengre. Tandemmannen min har en liten peptalk med meg,og forklarer at han har kone og fire barn, som alle har hoppet med han, at han har gjennomført 11000 hopp, og aldri hatt den minste ulykke med tandem. En mann med mye erfaring altså... Han viser meg også reserveskjermen, som utløses automatisk ved en gitt høyde. Det hjelper på et vis, men likevel har jeg panikk. Døren åpnes, og folk hopper ut en etter en. Dette er siiinnsykt! Det blir Thanh sin tur, og forskrekket ser jeg han faller nedover. Jeg slutter å tenke, og lar bare kroppen bli styrt mot åpnningen. Nå dør jeg, tenker jeg. Og vips så er vi ute. Jeg hyler og hyler og hyler og hyler. Fra en høyde på 14000 fot, tar det ett minutt før fallskjermen utløses. Ett minutt er sykt lenge. Man faller 3 kilometer! På et vi klarer jeg å nyte utsikten også, utover kystlinjen, øyene og Great Barrier Reaf. Også løses skjermen ut. Guuuud så letta jeg ble. Jeg roper ut ”it works!!!!!”. Deretter er det bare moro de fem minuttene vi seiler rundt. Jeg får til og med overta styringen, og svinger hit og dit. Så er det tid for landing, og vips så står jeg nede på stranden. Noe så deilig vet jeg ikke om jeg har kjent før. Thanh kommer bort, og jeg får en god klem.
Etter å ha kommet oss litt, drar vi bort til nærmeste pub, og bestiller øl og pizza. Vi er litt shaky begge to. Vi benytter også sjansen til å sjekke karakterene våre, og vi har stått alle fag begge to! Kan dagen bli bedre?
Vi roer oss litt i hengekøyene igjen, før det blir tid for å dra til bussen. Vi skal opp til Cairns, en tur på ca to timer.
Vel fremme kommer vi oss inn på et fint hostel, og spiser litt mat.
06.07
Cairns er Queenslands nordligste by, med tropisk klima. Det er deilig! Vi har kjent hele veien at det har blitt varmere og varmere jo lengre nord vi har kommet. Nå gjelder det å suge til seg all varme, før kursen går mot kalde sydney.
Vi går litt rundt omkring, lager oss god mat, og koser oss på den kunstige stranden som er bygd opp nede ved vannet.
08.07
Nok en varm dag. Gradestokken viser 30+(dette er altså vinter). Vi legger oss på stranden igjen, og tar livet med ro.
søndag 5. juli 2009
Hjemreisen del 2
Jeg har innsett at jeg skriver aaaalt for mye. Jeg har derfor full forståelse for de som kun ser på bildene hehe : -)
27.06
Vekkerklokken ringer ubarmhjertig tidlig. 6!!! Skulle gjerne sovet noen timer til. Det har plaskregnet hele natten, men HELDIGVIS har det klarnet opp på morgenkvisten! Vi skal nemlig på en todagerstur til Fraser Island, verdens største sandøy (120 x 15 km – og det sies at det er mer sand her enn i Saharaørkenen!). Vi blir hentet i en stor firehjulstrekker klokken 7(etter å ha spist frokost; havregryn med vann og ananas). Vi blir litt lange i maska da vi oppdager at vi skal kjøre sørover to timer før vi tar båt over til Fraser. Dette betyr at vi kunne gått av bussen noen timer tidligere i går, og fått noen timer ekstra søvn! Jaja, vi kommer over det. Vi reiser med et par fra Canada, to Kiwier og ei jente fra Tyskland. Fergeturen over tar 7 minutter, deretter er det bare sand! ”Highwayen” er stranda! Det er kritthvit strand så langt øyet rekker. Dessverre er det ikke egnet å bade her, det kryr av hai, og strømmene er sterke. Det som er noe uforståelig er hvor grønt og fint det er. Trær og planter vokser i sanden, og gjør at øya fra luften ser frodig og grønn ut. Dyrelivet er også spennende, med flere sjeldne arter. Vi kjører til ”Eli`s Creek”, en liten ferskvannselv. Der vasser/bader vi og spiser lunsj. Deretter kjører vi opp til Indian Head, hvor vi har en ubeskrivelig utsikt over øyas kystlinje. Dette er et bra sted for å se hai, delfiner, hval og havskilpadde. Dessverre ser vi ikke annet enn storfisk, men vi er fornøyde likevel. Nå går turen tilbake langs stranden, først til The Pinnacles, og deretter til Maheno, ett skipsvrak. Vi har historietime, og tar litt bilder. Så vandrer vi litt innover på sanddynene. Vi løper opp- og delvis flyr ned. Det hele føles uvirkelig, da det ser ut som en deilig påskedag på fjellet, men alt det hvite er sand og ikke snø!!!Vi vandrer tilbake og setter kursen mot leiren. Vi skal sove i brakker i en liten forskerlandsby (Dilli Village) sør på øya. Vi tar en deilig dusj, spiser grillmat, og når klokken er ni sover vi alle...
28.06
Frokost klokken syv, og avreise åtte. Ganske trette, men nå skal indre Fraser utforskes! Første stopp er ”Central Station”, der vi har en regnskogvandring. Vi ser på sjeldne trær, og vakker natur. Deretter setter vi kursen mot turens høydepunkt – Lake McKenzie! En utrolig vakker turkis innsjø, med kritthvit sand rundt. Så fin sand finnes kun her – og på Whitsunday Beach (omtales senere). Sanden er perfekt til spa-behandlinger, og den lave ph’en på vannet gjør at hud og hår kjennes glatt og deilig. Det er egentlig litt for kaldt til å bade, men vi må nesten bade likevel(og dermed var jeg forkjøla de neste tre dagene...). Vi soler oss og slapper av i sanden, før vi spiser lunsj og kjører tilbake mot fastlandet. I løpet av turen fikk vi sett hele 12 dingoer (noe som er ganske utrolig, da det sies at det bor bare 150 av dem på øya!). Tilbake på fastlandet er det nok en gang en totimers kjøretur opp til hostellet. Der henter vi bagasjen vår, og spiser taco. Så er det klart for turen videre. Natten skal nemlig tilbringes i buss! Vi skal fra Hervey Bey til Airlie Beach – noe som tilsvarer en busstur på 12 timer! Nevnte jeg at vi allerede var slitne og trøtte, og jeg tett i hodet av forkjølelse??
29.06
Bussturen gikk overaskende bra. Mesteparten av turen foregikk i mørke, så det gikk greit å sove. Og da går jo tiden raskt! Vel fremme i Airlie Beach i nitiden var oppgave èn å finne hostell for natten. Etter litt kluss sjekket vi inn på Magnum, et backpackersted. De skulle ha 54 dollar (ca. 270kr) natten, så vi booket like gjerne to med det samme. Så var det å få i seg noe mat, før vi satte kursen mot stranden. Dette ble en kort dag, da vi var slitne etter nattens lange reise. Så nok en gang ble det tidlig kveld på oss gitt....
30.06
Aaaaah, sove så lenge man vil, og INGEN planer annet enn å pleie hudfargen i løpet av heeele dagen. Dette trengte vi! Vi tar det helt med ro, og lar pulsen senke seg. Deler en gigantisk Fish-n-Ships til lunsj. Ferie! Ettermiddagen bruker vi til å booke seiltur! Airlie Beach ligger like ved Whitsunday Islands, som er en perfekt seileplass! Avreise tidlig i morgen, så nok en tidlig kveld på oss... I dag kom det også hyggelige oppdateringer fra Trondheim, gratulerer så mye til Joakim og Eireen, nå var det jammen på tide at han kom seg ut!
01.07
Ææææ opp så tidlig?? Jeg har ikke lyst i det hele tatt. Hva har jeg å gjøre på en seilbåt liksom? Jeg vet ingenting om seiling, jeg blir båtsyk på Kielferga, og jeg har FOBI mot dypt vann. Man skal utfordre seg selv, men jeg føler jeg har tatt meg vann over hodet her... Heldigvis er vi to da... Båten heter Siska, og vi reiser med 18 andre, og et mannskap på 3. Alle er litt skuffet, da det er så og si vindstille. Gjør det noe da? –tenker jeg i mitt stille sinn...
Thanh og jeg kommer oss sist ombord i båten, noe som innebærer at våre senger praktisk talt er i kjøkkenet/stua... Jaja, hva skal man vel med privatliv?? Det er på med bikini, ett tonn med solkrem, og opp på dekk. Solen steker, det er vindstille, og jeg begynner å tenke at dette skal jeg jammen klare. 
En flokk delfiner hilser oss velkommen, og svømmer helt inntil båten. Rakk dessverre ikke å hente kamera, men synet vil jeg aldri glemme uansett. Etter en times tid stopper båten. Snorkling! Jeg kjenner det snører seg i halsen. Som skrevet tidligere har jeg fobi mot dypt vann. Jeg er ikke litt redd, jeg får panikk! Alle hopper i vannet, men jeg blir stående på båten. Æsj, dette er ikke særlig gøy... Jeg tenker med meg selv at jeg heller hopper i fallskjerm, enn ned i vannet... Heldigvis er det en annen norsk jente, med samme problem som meg ombord. Etter å ha felt noen tårer, bestemmer jeg meg for å prøve. Skippern vår frakter oss med gummibåt litt nærmere land, og så er det opp til oss. Jeg hopper i vannet, og kjenner panikken brer seg. Hvorfor i h%lvete gjør jeg dette mot meg selv??? Men etter å ha fokusert på å puste i fem minutter, greier jeg faktisk å stikke hodet under vann. Jeg og Merethe tviholder i skumputa som holder oss flytende, og sakte men sikkert slipper panikken taket! Det er helt fantastisk å se under vann, koraller og fisk i alle farger! Et lite glimt av Nemo får jeg også. Jeg føler meg uovervinnelig!!! Etter at alle har snorklet seg ferdige, kjører vi mot stranden som er kåret til verdens andre eller tredje beste strand(avhengig av hvem du spør). Sanden er nesten helt rent silisium, og det sies at sand herfra ble brukt til å lage linsene på Hubble teleskopet! Nå er alt fredet, så ikke engang et sandkorn kan fjernes herifra på lovlig vis. Det er ikke noe som er bedre enn kritthvit sand og blått hav. På grunn av vanskelig ankomst er det også ganske folketomt her. Det er likevel Australias tredje mest fotograferte sted, etter Ayers Rock og operahuset. 
Sanden kan visstnok brukes til mye forskjellig, blant annet kan du fjerne riper i brilleglass med våt sand?! Når solen går ned, er det ombord i båten igjen. Praten sitter løst, og vi har en hyggelig kveld. Det er stjerneklart og vindstille. Eneste lyden man hører, er skilpaddene som når vannoverflaten og trekker pusten med et høyt gisp. I ellevetiden køyer vi, og sovner så snart hodet treffer puta.
02.07
Halv seks vekkes vi- soloppgang! Vi hutrer oss opp på dekk, og nyter synet. Det ser ut til å bli nok en dag med knallblå himmel. Aaah deilig! Vi ser flere skilpadder som er oppe i vannovverflaten og puster, og i horisonten får vi også glimt av hvaler! Også i dag er det snorkling, og også i dag kommer jeg meg i vannet. Jeg tør til og med å hoppe uti fra båten, på dypet, uten våtdrakt!
Hurra! Litt utover dagen tar vinden seg opp, og seilene blir heist. Vi soler oss, nyter utsikten, og har en fin dag. Jeg må også skryte av maten, vi blir servert nydelig mat hele tiden! Luksus! Den siste timen ombord på båten har kroppen min fått nok, og jeg tilbringer den siste tiden kjempekvalm. Det kjipe er at det liksom ikke gir seg når man går av, jeg sjangler og kjenner bølger til dagen etterpå... Men turen har helt klart vært verdt hver dollar! På kvelden møter vi flere av båtkompisene våre på den lokale baren. Nok en hyggelig kveld, og nok en gang stuper vi i søvn... Det er hardt å ha ferie, hehe.
03.07
Tidlig opp, for å pakke og sjekke ut fra hostellet. Den eneste maten vi har er havregryn, og det frister lite med havregryn med kaldt vann. Så vi rusler innom supermarkedet, og handler litt frokost, før vi setter oss ute på en benk ved stranden og nyter morgensola. En utrolig fin start på dagen. Men vi må videre, og det er på tide å gå ombord på bussen igjen. I dag reiser vi fra Airlie Beach, og opp til Mission Beach. En tur på ca 8 timer. Mission Beach ble valgt på bakgrunn av Lonely Planet beskrivelsen: ”Blessed with a cosy village atmosphere and the dreamiest stretch of palm-fringed sand along the northeast coast, Mission Beatch is a favourite spot to chill”. Høres det ikke deilig ut? Men når vi kommer frem, oppdager vi at stedet er kjent for noe annet også… Det er visstnok et av Australias beste steder for fallskjermhopping… Vi booker oss inn på hostel, kjøper litt mat og drømmer om å hoppe ut av fly. Er det ikke mot menneskets natur å kaste seg ut fra et fly? Vi er ikke helt sikre på hva vi mener om saken, og velger å sove på det...
27.06
Vekkerklokken ringer ubarmhjertig tidlig. 6!!! Skulle gjerne sovet noen timer til. Det har plaskregnet hele natten, men HELDIGVIS har det klarnet opp på morgenkvisten! Vi skal nemlig på en todagerstur til Fraser Island, verdens største sandøy (120 x 15 km – og det sies at det er mer sand her enn i Saharaørkenen!). Vi blir hentet i en stor firehjulstrekker klokken 7(etter å ha spist frokost; havregryn med vann og ananas). Vi blir litt lange i maska da vi oppdager at vi skal kjøre sørover to timer før vi tar båt over til Fraser. Dette betyr at vi kunne gått av bussen noen timer tidligere i går, og fått noen timer ekstra søvn! Jaja, vi kommer over det. Vi reiser med et par fra Canada, to Kiwier og ei jente fra Tyskland. Fergeturen over tar 7 minutter, deretter er det bare sand! ”Highwayen” er stranda! Det er kritthvit strand så langt øyet rekker. Dessverre er det ikke egnet å bade her, det kryr av hai, og strømmene er sterke. Det som er noe uforståelig er hvor grønt og fint det er. Trær og planter vokser i sanden, og gjør at øya fra luften ser frodig og grønn ut. Dyrelivet er også spennende, med flere sjeldne arter. Vi kjører til ”Eli`s Creek”, en liten ferskvannselv. Der vasser/bader vi og spiser lunsj. Deretter kjører vi opp til Indian Head, hvor vi har en ubeskrivelig utsikt over øyas kystlinje. Dette er et bra sted for å se hai, delfiner, hval og havskilpadde. Dessverre ser vi ikke annet enn storfisk, men vi er fornøyde likevel. Nå går turen tilbake langs stranden, først til The Pinnacles, og deretter til Maheno, ett skipsvrak. Vi har historietime, og tar litt bilder. Så vandrer vi litt innover på sanddynene. Vi løper opp- og delvis flyr ned. Det hele føles uvirkelig, da det ser ut som en deilig påskedag på fjellet, men alt det hvite er sand og ikke snø!!!Vi vandrer tilbake og setter kursen mot leiren. Vi skal sove i brakker i en liten forskerlandsby (Dilli Village) sør på øya. Vi tar en deilig dusj, spiser grillmat, og når klokken er ni sover vi alle...
28.06
Frokost klokken syv, og avreise åtte. Ganske trette, men nå skal indre Fraser utforskes! Første stopp er ”Central Station”, der vi har en regnskogvandring. Vi ser på sjeldne trær, og vakker natur. Deretter setter vi kursen mot turens høydepunkt – Lake McKenzie! En utrolig vakker turkis innsjø, med kritthvit sand rundt. Så fin sand finnes kun her – og på Whitsunday Beach (omtales senere). Sanden er perfekt til spa-behandlinger, og den lave ph’en på vannet gjør at hud og hår kjennes glatt og deilig. Det er egentlig litt for kaldt til å bade, men vi må nesten bade likevel(og dermed var jeg forkjøla de neste tre dagene...). Vi soler oss og slapper av i sanden, før vi spiser lunsj og kjører tilbake mot fastlandet. I løpet av turen fikk vi sett hele 12 dingoer (noe som er ganske utrolig, da det sies at det bor bare 150 av dem på øya!). Tilbake på fastlandet er det nok en gang en totimers kjøretur opp til hostellet. Der henter vi bagasjen vår, og spiser taco. Så er det klart for turen videre. Natten skal nemlig tilbringes i buss! Vi skal fra Hervey Bey til Airlie Beach – noe som tilsvarer en busstur på 12 timer! Nevnte jeg at vi allerede var slitne og trøtte, og jeg tett i hodet av forkjølelse??
29.06
Bussturen gikk overaskende bra. Mesteparten av turen foregikk i mørke, så det gikk greit å sove. Og da går jo tiden raskt! Vel fremme i Airlie Beach i nitiden var oppgave èn å finne hostell for natten. Etter litt kluss sjekket vi inn på Magnum, et backpackersted. De skulle ha 54 dollar (ca. 270kr) natten, så vi booket like gjerne to med det samme. Så var det å få i seg noe mat, før vi satte kursen mot stranden. Dette ble en kort dag, da vi var slitne etter nattens lange reise. Så nok en gang ble det tidlig kveld på oss gitt....
30.06
Aaaaah, sove så lenge man vil, og INGEN planer annet enn å pleie hudfargen i løpet av heeele dagen. Dette trengte vi! Vi tar det helt med ro, og lar pulsen senke seg. Deler en gigantisk Fish-n-Ships til lunsj. Ferie! Ettermiddagen bruker vi til å booke seiltur! Airlie Beach ligger like ved Whitsunday Islands, som er en perfekt seileplass! Avreise tidlig i morgen, så nok en tidlig kveld på oss... I dag kom det også hyggelige oppdateringer fra Trondheim, gratulerer så mye til Joakim og Eireen, nå var det jammen på tide at han kom seg ut!
01.07
Ææææ opp så tidlig?? Jeg har ikke lyst i det hele tatt. Hva har jeg å gjøre på en seilbåt liksom? Jeg vet ingenting om seiling, jeg blir båtsyk på Kielferga, og jeg har FOBI mot dypt vann. Man skal utfordre seg selv, men jeg føler jeg har tatt meg vann over hodet her... Heldigvis er vi to da... Båten heter Siska, og vi reiser med 18 andre, og et mannskap på 3. Alle er litt skuffet, da det er så og si vindstille. Gjør det noe da? –tenker jeg i mitt stille sinn...
Thanh og jeg kommer oss sist ombord i båten, noe som innebærer at våre senger praktisk talt er i kjøkkenet/stua... Jaja, hva skal man vel med privatliv?? Det er på med bikini, ett tonn med solkrem, og opp på dekk. Solen steker, det er vindstille, og jeg begynner å tenke at dette skal jeg jammen klare. 
En flokk delfiner hilser oss velkommen, og svømmer helt inntil båten. Rakk dessverre ikke å hente kamera, men synet vil jeg aldri glemme uansett. Etter en times tid stopper båten. Snorkling! Jeg kjenner det snører seg i halsen. Som skrevet tidligere har jeg fobi mot dypt vann. Jeg er ikke litt redd, jeg får panikk! Alle hopper i vannet, men jeg blir stående på båten. Æsj, dette er ikke særlig gøy... Jeg tenker med meg selv at jeg heller hopper i fallskjerm, enn ned i vannet... Heldigvis er det en annen norsk jente, med samme problem som meg ombord. Etter å ha felt noen tårer, bestemmer jeg meg for å prøve. Skippern vår frakter oss med gummibåt litt nærmere land, og så er det opp til oss. Jeg hopper i vannet, og kjenner panikken brer seg. Hvorfor i h%lvete gjør jeg dette mot meg selv??? Men etter å ha fokusert på å puste i fem minutter, greier jeg faktisk å stikke hodet under vann. Jeg og Merethe tviholder i skumputa som holder oss flytende, og sakte men sikkert slipper panikken taket! Det er helt fantastisk å se under vann, koraller og fisk i alle farger! Et lite glimt av Nemo får jeg også. Jeg føler meg uovervinnelig!!! Etter at alle har snorklet seg ferdige, kjører vi mot stranden som er kåret til verdens andre eller tredje beste strand(avhengig av hvem du spør). Sanden er nesten helt rent silisium, og det sies at sand herfra ble brukt til å lage linsene på Hubble teleskopet! Nå er alt fredet, så ikke engang et sandkorn kan fjernes herifra på lovlig vis. Det er ikke noe som er bedre enn kritthvit sand og blått hav. På grunn av vanskelig ankomst er det også ganske folketomt her. Det er likevel Australias tredje mest fotograferte sted, etter Ayers Rock og operahuset. 
Sanden kan visstnok brukes til mye forskjellig, blant annet kan du fjerne riper i brilleglass med våt sand?! Når solen går ned, er det ombord i båten igjen. Praten sitter løst, og vi har en hyggelig kveld. Det er stjerneklart og vindstille. Eneste lyden man hører, er skilpaddene som når vannoverflaten og trekker pusten med et høyt gisp. I ellevetiden køyer vi, og sovner så snart hodet treffer puta.02.07
Halv seks vekkes vi- soloppgang! Vi hutrer oss opp på dekk, og nyter synet. Det ser ut til å bli nok en dag med knallblå himmel. Aaah deilig! Vi ser flere skilpadder som er oppe i vannovverflaten og puster, og i horisonten får vi også glimt av hvaler! Også i dag er det snorkling, og også i dag kommer jeg meg i vannet. Jeg tør til og med å hoppe uti fra båten, på dypet, uten våtdrakt!
Hurra! Litt utover dagen tar vinden seg opp, og seilene blir heist. Vi soler oss, nyter utsikten, og har en fin dag. Jeg må også skryte av maten, vi blir servert nydelig mat hele tiden! Luksus! Den siste timen ombord på båten har kroppen min fått nok, og jeg tilbringer den siste tiden kjempekvalm. Det kjipe er at det liksom ikke gir seg når man går av, jeg sjangler og kjenner bølger til dagen etterpå... Men turen har helt klart vært verdt hver dollar! På kvelden møter vi flere av båtkompisene våre på den lokale baren. Nok en hyggelig kveld, og nok en gang stuper vi i søvn... Det er hardt å ha ferie, hehe.03.07
Tidlig opp, for å pakke og sjekke ut fra hostellet. Den eneste maten vi har er havregryn, og det frister lite med havregryn med kaldt vann. Så vi rusler innom supermarkedet, og handler litt frokost, før vi setter oss ute på en benk ved stranden og nyter morgensola. En utrolig fin start på dagen. Men vi må videre, og det er på tide å gå ombord på bussen igjen. I dag reiser vi fra Airlie Beach, og opp til Mission Beach. En tur på ca 8 timer. Mission Beach ble valgt på bakgrunn av Lonely Planet beskrivelsen: ”Blessed with a cosy village atmosphere and the dreamiest stretch of palm-fringed sand along the northeast coast, Mission Beatch is a favourite spot to chill”. Høres det ikke deilig ut? Men når vi kommer frem, oppdager vi at stedet er kjent for noe annet også… Det er visstnok et av Australias beste steder for fallskjermhopping… Vi booker oss inn på hostel, kjøper litt mat og drømmer om å hoppe ut av fly. Er det ikke mot menneskets natur å kaste seg ut fra et fly? Vi er ikke helt sikre på hva vi mener om saken, og velger å sove på det...
mandag 29. juni 2009
Den store hjemreisen!
Da har vi startet hjemreisen! Vi har en lang reise fremfor oss! 4 August lander vi på værnes, Trondheim. Før det skal vi reise i Australia, Malaysia, Thailand og India!
Det vil ikke bli mange mailer fra oss fremover, men vi satser på å oppdatere alle som er interessert via bloggen. Vi kan selvsagt nåes på mail likevel. Frem til 12 juli kan vi også nåes på 0061 00421177092, etter dette kan vi nåes på norske numre, 0047 90880497/ 0047 97679766.
23.06
Thanhs siste eksamen! Jippi, nå har vi begge ferie! Føles ganske uvirkelig! Jeg benytter dagen til litt luksus: manikyr, pedikyr og shopping (var hos frisøren i går)- Føler jeg fortjente det etter hardkjøret de siste ukene. Også må man jo utnytte de prisene som er her nede...
24.06
Hæ?? Siste dag i Brisbane?? Den må jammen utnyttes! Opp klokken 7. Vi har jo en reise som ikke er planlagt enda... Vi bestiller buss opp til Cairns. En hopp av og på billett, så vi kan reise innom de stedene vi ønsker. Første stopp er Noosa, avreise i morgen! Også må vi jo innom universitet, ta bilder og si fra at vi reiser. Litt bilder må vi også ta i parken. Også må vi jo på en sånn sightseeing buss! Livredd for å gå glipp av noe Bussen tar oss opp på Mount Coot tha, som er et fantastisk utkikkspunkt der vi tar maaaasse bilder. Så er det en kjapp tur hjemmom, før det er ut på kino. Transformers har premiere, og vi har avtalt kinodate med noen venner. Etter mye kluss med billettene kommer vi oss inn på kinoen. Thanh er godt fornøyd, men nå skylder han meg maaaange jentefilmer! Dette var ikke en film for meg! Etter en øl oppdager vi at klokken nærmer seg 2. Oh no! Vi skulle jo ta Brisbane by night bilder også!!! Ut og gå.... Etter å ha funnet det perfekte stedet går kameraet tomt for strøm... Kanskje like greit for det er på tide finne senga. Halv fire svimer vi av på puta. Ingen kan si at vi ikke utnyttet den siste dagen maks!
25.06
Klokka ni ringer klokka. Kroppen føles som 17 mai etter russefeiringa. Og vi har en leilighet som skal pakkes og rengjøres. Det går i ett frem til avreisen. Vi får ett lite sjokk over hvor mye ting vi har.... Vi sender 22 kg med et pakkefirma, men likevel har vi aaaaalt for mye. Vi innser at vi nok må kvitte oss med en del... Bussen tar oss fra Brisbane til Noosa Heads. En koselig liten strandby med en fantastisk atmosfære. Vi er sliiiiiitne og legger oss tidlig. Dessverre valgte vi et ikke akkurat lydisolert hostel...
26.06
Det er fredag! Og vi er igang med den store reisen! Vi starter dagen med å kjøpe en liten trillekoffert. Da slipper vi å bære blytunge bager i tillegg til sekkene våre. Deretter bestiller vi buss og hostel videre på turen. I kveld kjører vi til Hervey Bay, og i morgen går turen videre til Fraser Island (verdens største sandøy), der vi skal ha en 2-dagers opplevelsestur. Hele dagen er det Michael Jackson på radio. Hæ, King of Pop er død? Bussen skal gå klokken 2130, etter å ha etterlyst den to ganger, kommer den litt over elleve... Vi kjører buss opp til Hervey Bay, en tur på rundt 4 timer. Kommer oss på hostellet, tar en etterlengtet dusj og stuper i søvn.
Det vil ikke bli mange mailer fra oss fremover, men vi satser på å oppdatere alle som er interessert via bloggen. Vi kan selvsagt nåes på mail likevel. Frem til 12 juli kan vi også nåes på 0061 00421177092, etter dette kan vi nåes på norske numre, 0047 90880497/ 0047 97679766.
23.06
Thanhs siste eksamen! Jippi, nå har vi begge ferie! Føles ganske uvirkelig! Jeg benytter dagen til litt luksus: manikyr, pedikyr og shopping (var hos frisøren i går)- Føler jeg fortjente det etter hardkjøret de siste ukene. Også må man jo utnytte de prisene som er her nede...
24.06
Hæ?? Siste dag i Brisbane?? Den må jammen utnyttes! Opp klokken 7. Vi har jo en reise som ikke er planlagt enda... Vi bestiller buss opp til Cairns. En hopp av og på billett, så vi kan reise innom de stedene vi ønsker. Første stopp er Noosa, avreise i morgen! Også må vi jo innom universitet, ta bilder og si fra at vi reiser. Litt bilder må vi også ta i parken. Også må vi jo på en sånn sightseeing buss! Livredd for å gå glipp av noe Bussen tar oss opp på Mount Coot tha, som er et fantastisk utkikkspunkt der vi tar maaaasse bilder. Så er det en kjapp tur hjemmom, før det er ut på kino. Transformers har premiere, og vi har avtalt kinodate med noen venner. Etter mye kluss med billettene kommer vi oss inn på kinoen. Thanh er godt fornøyd, men nå skylder han meg maaaange jentefilmer! Dette var ikke en film for meg! Etter en øl oppdager vi at klokken nærmer seg 2. Oh no! Vi skulle jo ta Brisbane by night bilder også!!! Ut og gå.... Etter å ha funnet det perfekte stedet går kameraet tomt for strøm... Kanskje like greit for det er på tide finne senga. Halv fire svimer vi av på puta. Ingen kan si at vi ikke utnyttet den siste dagen maks!
25.06
Klokka ni ringer klokka. Kroppen føles som 17 mai etter russefeiringa. Og vi har en leilighet som skal pakkes og rengjøres. Det går i ett frem til avreisen. Vi får ett lite sjokk over hvor mye ting vi har.... Vi sender 22 kg med et pakkefirma, men likevel har vi aaaaalt for mye. Vi innser at vi nok må kvitte oss med en del... Bussen tar oss fra Brisbane til Noosa Heads. En koselig liten strandby med en fantastisk atmosfære. Vi er sliiiiiitne og legger oss tidlig. Dessverre valgte vi et ikke akkurat lydisolert hostel...
26.06
Det er fredag! Og vi er igang med den store reisen! Vi starter dagen med å kjøpe en liten trillekoffert. Da slipper vi å bære blytunge bager i tillegg til sekkene våre. Deretter bestiller vi buss og hostel videre på turen. I kveld kjører vi til Hervey Bay, og i morgen går turen videre til Fraser Island (verdens største sandøy), der vi skal ha en 2-dagers opplevelsestur. Hele dagen er det Michael Jackson på radio. Hæ, King of Pop er død? Bussen skal gå klokken 2130, etter å ha etterlyst den to ganger, kommer den litt over elleve... Vi kjører buss opp til Hervey Bay, en tur på rundt 4 timer. Kommer oss på hostellet, tar en etterlengtet dusj og stuper i søvn.
lørdag 20. juni 2009
FEEEEEEEEEEEERIE :-D
Kort oppdatering:
Jeg må bare si: JEG HAR FERIE! Siste eksamen ble unnagjort i dag, så da er jeg ferdig med alle fire(!). En helt utrolig fantastisk følelse. Nå mangler det bare at Thanh blir ferdig med sin andre og siste eksamen på tirsdag, så skal vi starte vår store hjemreise!
Nå skal vi ut og feire :-D
Jeg må bare si: JEG HAR FERIE! Siste eksamen ble unnagjort i dag, så da er jeg ferdig med alle fire(!). En helt utrolig fantastisk følelse. Nå mangler det bare at Thanh blir ferdig med sin andre og siste eksamen på tirsdag, så skal vi starte vår store hjemreise!
Nå skal vi ut og feire :-D
onsdag 3. juni 2009
Australia-->Norge
Heihei!
Da er det klart, hjemreisen er da bestilt. Det var en tøff avgjorelse med mange søk pa diverse internettsider etter rimelige billetter. Vi nå altså kjøpt billetter:
12. Juli: Sydney - Kuala Lumpur (Malaysia)
15. Juli: Kuala Lumpur - Bangkok
28. Juli: Bangkok - Kuala Lumpur - Mumbai (INDIA!)
04. Aug: Mumbai - London - Kjøbenhavn - Trondheim
Da er det klart, hjemreisen er da bestilt. Det var en tøff avgjorelse med mange søk pa diverse internettsider etter rimelige billetter. Vi nå altså kjøpt billetter:
12. Juli: Sydney - Kuala Lumpur (Malaysia)
15. Juli: Kuala Lumpur - Bangkok
28. Juli: Bangkok - Kuala Lumpur - Mumbai (INDIA!)
04. Aug: Mumbai - London - Kjøbenhavn - Trondheim
ca.07. Aug: Trondheim - Oslo (I NY BIL!)
[En ekte bensinbil!]Vi bestilte først billetter med et selskap som het edreams.com, et selskap som vistnok er veldig stort i Spania, men helt ukjent for oss. Greit nok, rimelige billetter, så vi bestilte. Like etter at vi bestilte (ga fra oss kortopplysninger og alt) så mottok vi to mail, en som forklarte at noe var galt med bankkortet og en som forklarte at jeg manuelt måtte overføre penger til selskapet. Manuelt?! Jeg tok kontakt med kredittkortselskapet mitt som forklarte at jeg skulle se bort i fra bestillingen og bestille nye billetter fra et annet selskap. Puh..flaks at vi betalte med kredittkort! Håper det ordner seg... (ellers må Lisbeth ut med 1500kr i avbestillingsgebyr ^:^ )
Ellers så håper vi på at leiligheten vår blir ledig til vi kommer hjem. Vi har jo egentlig leid den ut til jul...
Noen som veit om en leilighet i Ås-området? We're coming home!
(For et par mnd. siden saa vi en skilpadde (65cm lang!) pa vei til skolen...)
[Over kan dere se en oppgave jeg har jobbet med den siste tiden. En GPS, eget design, tegnet i Solidworks]
[Vi hører rykter om at sommeren har kommet til Norge... ]søndag 24. mai 2009
17 Mai og hjemreise
Da er det bestemt! Vi kommer hjem i August :) Vi har tatt en beslutning, og håper vi kan leve bra med den. Såklart vi kommer til å lengte tilbake til sol og varme, men vi tror vi får opplevd mer på denne måten – og det er bedre for studiene. Vi er begge skikkelig innstilt på dette nå, og gleder oss til å se familie og venner igjen. En annen positiv side er at vi får være med på brylluppet til Thanhs søster, Thi.
Vi har begynt å sett litt på hjemreisen – og innser at vi har et skikkelig luksusproblem! Verden ligger jo for våre føtter… Hittil har vi bestilt fly 12 juli fra Sydney til Kuala Lumpur, og videre til Bangkok 15 Juli. Vi mangler en plan for hva som skal skje de tre ukene før 12 juli(tenker på Cairns, Ayers Rock, forslag der ute??)og hvordan vi kommer oss videre fra Bangkok(tenker India – London – Trondheim, men vet ikke helt enda). Altså mye å planlegge fremover!
17 mai var en minnerik dag her nede. Vi møtte opp på QUT for å ”gå i tog”, og fikk litt bakoversveis da vi så hvor mange som var der! Nordmenn reiser opp fra hele kysten for å være med på feiring i Brisbane. Før toget var det salg av 17 mai sløyfer, og norske flagg. Flere møtte faktisk opp i bunad også! Deretter var det marsjering gjenom sentrum, med politieskorte. Kjempestemning! Korpset var noe mindre enn det vi er vant til (besto av fire musikere), men vi tok det igjen med sang
[Ble et lite bilderas dette gitt. Se så blide og fornøyde vi er da! Skikkelig stemning :) ]
Vel fremme på QUT igjen, var det salg av vafler og pølser. Åh, så deilig med vafler!!! Så var det underholdning med norske sanger, og utlodding av norsk godis (vant ingenting…).
På kvelden var det ut på fin middag, i regi av ANSA. Deilig mat, hyggelige folk og god stemning.
Nå er det tilbake til hverdagen igjen. En og en halv måned med skikkelig hardkjør gjenstår før vi kan ta fatt på siste del av reisen vår. Jeg kan se frem til en labeksamen, en hjemmeeksamen og fire(!) ordinære eksamener… Thanh slipper noe lettere unna, med to eksamener (men han har hatt mye gruppearbeid tidligere da). Vi trenger at noen der hjemme sitter med kryssede fingre…
lørdag 9. mai 2009
Årets dilemma
(Thanh kommer tilbake med oppdatering på hva vi har gjort i det siste :) )
Den siste tiden har vi tenkt mye. Frem og tilbake, og tilbake og frem.
Det hele startet med de sinnsykt vanskelige fagene jeg tar her nede, og det at jeg kun får 7.5 studiepoeng per fag – som gjør at det hele føles litt nytteløst. Spesielt med tanke på at neste semester blir verre. Jeg prøvde å overbevise UMB om å la meg ta tre og ikke fire fag neste semester, da det ville gjort ting myye enklere. UMB lot seg ikke rokke, og jeg begynte å innstille meg på å dra hjem. Begynte å se det positive i å dra hjem. I sitt stille tenkte også Thanh sine tanker…
Etter å ha kjempet en hard kamp med UMB, kom vi frem til en slags ”løsning” – at jeg tar ett fag på UMB som fjernundervisning, og tre fag her nede. Dette ville gitt meg full studiebelastning.
Men når man har innstilt seg på å dra hjem, er det ikke bare bare å ”innstille seg tilbake”… Hva, være her et halvt ÅR til??? Plutselig ble det litt vanskelig å finne de gode argumentene for å bli igjen… Samtidig som argumentene for å dra hjem hopte seg opp, og fylte hele arket.
Vi vet begge at neste semester blir tøft. Det blir beintøft. Dette semesteret har vi stort sett tilbrakt på biblioteket, og neste semester blir verre. Kunne vi ikke like gjerne vært i Norge da?? Vi har regnet litt på det, og vi rekker fint å ta de reisene vi hadde planlagt å ta i løpet av året på de seks ukene vi har ”vinterferie”.
Vil vi dra hjem eller ikke?
(Har du gode råd, er det bare å komme med dem)
Fortsettelse følger…
Den siste tiden har vi tenkt mye. Frem og tilbake, og tilbake og frem.
Det hele startet med de sinnsykt vanskelige fagene jeg tar her nede, og det at jeg kun får 7.5 studiepoeng per fag – som gjør at det hele føles litt nytteløst. Spesielt med tanke på at neste semester blir verre. Jeg prøvde å overbevise UMB om å la meg ta tre og ikke fire fag neste semester, da det ville gjort ting myye enklere. UMB lot seg ikke rokke, og jeg begynte å innstille meg på å dra hjem. Begynte å se det positive i å dra hjem. I sitt stille tenkte også Thanh sine tanker…
Etter å ha kjempet en hard kamp med UMB, kom vi frem til en slags ”løsning” – at jeg tar ett fag på UMB som fjernundervisning, og tre fag her nede. Dette ville gitt meg full studiebelastning.
Men når man har innstilt seg på å dra hjem, er det ikke bare bare å ”innstille seg tilbake”… Hva, være her et halvt ÅR til??? Plutselig ble det litt vanskelig å finne de gode argumentene for å bli igjen… Samtidig som argumentene for å dra hjem hopte seg opp, og fylte hele arket.
Vi vet begge at neste semester blir tøft. Det blir beintøft. Dette semesteret har vi stort sett tilbrakt på biblioteket, og neste semester blir verre. Kunne vi ikke like gjerne vært i Norge da?? Vi har regnet litt på det, og vi rekker fint å ta de reisene vi hadde planlagt å ta i løpet av året på de seks ukene vi har ”vinterferie”.
Vil vi dra hjem eller ikke?
(Har du gode råd, er det bare å komme med dem)
Fortsettelse følger…
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
