Hjemreise del 3

04.07
En deilig dag, perfekt for stranda. Vi koser oss. Dagens høydepunkt er når vi finner en kokosnøtt på stranda, og ved hjelp av en pinne, et par steiner, samt rå muskelkraft får vi åpnet den. Haha, hvor kult er ikke det liksom? Så der lå vi på stranda, og spiste kokos. Når vi ble lei av det, trakk vi tilbake til hostellet, der vi lå og slappet av i hengekøyene. Kvelden ble tilbrakt med en gjeng høylytte amerikanere som feiret nasjonaldag, og spilte diverse drikkeleker.
05.07
Ok, vi har bestemt oss. I dag skal vi opp i fallskjerm. Vi er oppe tidlig, for å bestille hopp. Vi er veldig usikre på hvilken høyde vi skal velge, 9000, 11000 eller 14000 fot. Vi bestemmer oss for det høyeste. Skal det være så skal det være. Jeg bestiller også video, skal jeg hoppe så skal jeg ha bevis på det også! Halv elleve blir vi hentet. Jeg har allerede vondt i magen. Vi fyller ut diverse papirer, der vi blant annet skriver under på at vi vet at det vi skal gjøre er livsfarlig. Jeg får enda vondere i magen... Så kommer ”tandemmasterne” våre. Jeg blir tildelt den eldste mannen, med det mest skrøpelige utstyret. Jeg spør om han har hatt noen ulykker, og han svarer ”ja, mange, jeg er akkurat tilbake etter å ha vært ute av spill ett par år...”. Ja, det gjorde alt sååå mye bedre. Vi får på oss selene, og har en ultrakort briefing på hva vi skal gjøre- hodet og beina sånn og sånn osv. Merker at det hele går litt over hodet på meg. Så setter vi oss inn i bussene som fører ut til flyplassen, og vips så er vi inne i flyet...ingen vei tilbake nå! Vi kommer høyere og høyere opp, og jeg får mildt sagt panikk. Jeg ser i øynene til Thanh at han heller ikke er så høy i hatten lengre. Tandemmannen min har en liten peptalk med meg,og forklarer at han har kone og fire barn, som alle har hoppet med han, at han har gjennomført 11000 hopp, og aldri hatt den minste ulykke med tandem. En mann med mye erfaring altså... Han viser meg også reserveskjermen, som utløses automatisk ved en gitt høyde. Det hjelper på et vis, men likevel har jeg panikk. Døren åpnes, og folk hopper ut en etter en. Dette er siiinnsykt! Det blir Thanh sin tur, og forskrekket ser jeg han faller nedover. Jeg slutter å tenke, og lar bare kroppen bli styrt mot åpnningen. Nå dør jeg, tenker jeg. Og vips så er vi ute. Jeg hyler og hyler og hyler og hyler. Fra en høyde på 14000 fot, tar det ett minutt før fallskjermen utløses. Ett minutt er sykt lenge. Man faller 3 kilometer! På et vi klarer jeg å nyte utsikten også, utover kystlinjen, øyene og Great Barrier Reaf. Også løses skjermen ut. Guuuud så letta jeg ble. Jeg roper ut ”it works!!!!!”. Deretter er det bare moro de fem minuttene vi seiler rundt. Jeg får til og med overta styringen, og svinger hit og dit. Så er det tid for landing, og vips så står jeg nede på stranden. Noe så deilig vet jeg ikke om jeg har kjent før. Thanh kommer bort, og jeg får en god klem.
Etter å ha kommet oss litt, drar vi bort til nærmeste pub, og bestiller øl og pizza. Vi er litt shaky begge to. Vi benytter også sjansen til å sjekke karakterene våre, og vi har stått alle fag begge to! Kan dagen bli bedre?
Vi roer oss litt i hengekøyene igjen, før det blir tid for å dra til bussen. Vi skal opp til Cairns, en tur på ca to timer.
Vel fremme kommer vi oss inn på et fint hostel, og spiser litt mat.
06.07
Cairns er Queenslands nordligste by, med tropisk klima. Det er deilig! Vi har kjent hele veien at det har blitt varmere og varmere jo lengre nord vi har kommet. Nå gjelder det å suge til seg all varme, før kursen går mot kalde sydney.
Vi går litt rundt omkring, lager oss god mat, og koser oss på den kunstige stranden som er bygd opp nede ved vannet.
08.07
Nok en varm dag. Gradestokken viser 30+(dette er altså vinter). Vi legger oss på stranden igjen, og tar livet med ro.